Fra Cuba til Dominikanske Republikk på søndag. Og deretter direkte til Bayahibe, og videre til Nasjonalparken, og øya, Isla Saona. Selve stedet på øya het Manojuan. Makan til paradis skal du leite lenge etter. Kl 14 drar alle dagsturister heim, og igjen er vi og lokalbefolkningen. 3 netter her er sterkt å anbefale.
Isla Saona, nær Laguana Canto de la Playa + Olav og Harald t.h. i bildet (Foto: Tarjei)
Første kvelden klarte Marianne tydligvis å sjarmere en fra Haiti i senk. Etterpå har mannen klatret i palmetopper for å ordne oss kokosnøtter, sutta på tærne til Marianna og fulgt oss døgnet rundt. I dag tidlig tok vi båten til land kl 6, og til vår overraskelse er han fremdeles med oss. Litt usikker på hvor dette kommer til å ende, men mye mulig han blir med til Norge.
Drar nå videre til Santo Domingo og overnatter der et par dager.
Torsdag drar vi videre til Viñales. Og transporten ble selvfølgelig en amerikaner. Ikke cabriolet, men det vært kanskje like greit.
Det å praye en taxi er like greit å gjøre på gata. Å spørre en hotellresepsjon eller spørre de du leier hos fører ofte ikke til billigst pris. Men de du bor hos ifm Casa Particular gir nok noe bedre pris enn hotellene. Men vi gikk bare til parken, gikk forbi taxiene som stod der, og satte oss ned på en kafe rett ved siden av. Det var nok til at en, som kunne engelsk, kom bort og tilbød taxi. Vi forklarte hvor vi skulle, han sjekket, og kom med for høy pris. Vi sa vi ikke var ineressert, han kom tilbake med en bedre pris, men bilen han tilbød var for liten. Vi sa igjen at vi ikke var interessert. 10 min senere kom han tilbake, og tilbød oss den på bildet over, til en overkommelig pris på 75 CUC for transport en vei, og da hente oss dagen etter. Hørte andre hadde betalt 160 CUC t/r, og da samme dag. At vår sjåfør dro tilbake til Havanna, og kom å hentet oss en dag senere, til under samme pris, var vi fornøyd med.Selve Vinãles er godt utbygd, og det er sinnsykt mange Casa Partikular (overnattingssteder). Du kommer ALDRI noensinne til å komme til Vinãles, og ikke finne overnatting, selv om du ikke har bestilt på forhånd.
Fakta:
Bensin: 1,20 CUC (=10 kr)
Taxi til Viñales: 70-80 CUC en vei
Overnatting: 25 CUC pr rom (2 pers)
Hestetur for å besøke Tobakksfarmen, samt sjekke ut lokal kaffe- og spritproduksjon: 25 CUC / pers
Du tror det egentlig ikke helt. Du ser totalt 6 gjester på en restaurant. Inkl deg selv. Så begynner du å telle. 7 servitører og 7 kokker. Hvordan kan det gå rundt? Men det gjør det. For alle steder her i Havanna driver slik. Greit nok. De tjener lite, så dette er bra for sysselsettingen, samtidig som det ikke påvirker prisen på det du kjøper så alt for mye.
Men på tirsdag tenkte vi å leie bil. Og da slo dette prinsippet litt negativt ut. Etter et par timers fantastisk fin gåtur gjennom byen kom vi til området og gaten Avenida De Los Presidente, der bilutleiefirmaer lå på rekke og rad (2 stk inne på et hotell, og en ute i gata). Alle var eid av samme firmaet. Første stopp gikk vi inn og tittet på de få bilene som var der. Han som jobbet der satt bak en sota glassdør. Og der satt han. Og blei sittende. Kjempeinteressert i å hjelpe. Nesten innpåsliten. Når vi til slutt gikk inn var vel hans eneste mål å få oss ut igjen. For i det vi sa «takk for hjelpen» hadde han for lengst sagt «adios». Og forsvant godt ned i stolen igjen. På utleiedesken på hotellet hadde selgeren snudd pulten sin vekk fra folk og satt med hode nesten nedi avisa. Han trodde et øyeblikk at vi ikke såg han, men måtte til slutt si noen få gloser og deretter drukne med i avisa igjen.
Så det blei ingen leiebil.
Men derimot var det en sann fryd å gå igjennom gatene bort dit. Centro Habana. Makan. Mange har sin lille butikk der de selger enten kjøtt, gulrot og løk, bananer eller noen koblinger til vannrøra under vasken. Og relativt, overraskende nok, relativt høyt tempo. Drar du til Havanna MÅ du ta en tur gjennom dette område. Old Havana er vakrere, men bærer preg av at det er her turistene drar til.
Allikevel, i Old Havana er det bare å titte rundt, og lete etter de fine, frodige, bakgården. Her er det ofte både billig og fint. Men de ligger litt på siden av gågata, så tok, i hvert fall for oss, litt tid før vi fant de. Onsdag fant vi et slikt sted. Olav skal ha kred for det. Tok sjansen på å følge en lokal reisebok.
Etterpå fortsatte videre til en salsabar sammen med noen fra Cubaseminaret, fra Norge, som tydeligvis kunne Salsa. Relativt fascinerende hvordan folk byr på seg selv på dansegulvet. Mulig jeg må lære meg skikkelig salsa. For kult var det. I hvert fall en periode. Men til slutt blir det nok.
Stranda Playas del este (som betyr: stranda i øst) er også verdt å få med seg. Lang, hvit, strand ca 20 min utenfor Havanna. Ikke forvent deg en fin strandbar, men stranda i seg selv er ganske fin.
Litt fakta:
Leie bil, economic: 75 CUC/dag (650 kr)
Taxi gjennom hele byen: 5 CUC (de amerikanske bilene er billigere, og fungerer som en fellestaxi for alle som skal samme vei)
Taxi til Trinidad: 130-200 CUC, en vei (1100 kr – 1700 kr)
Etter en rimelig drøy flytur fra Moskva (tok jo 3 timer minst, før vi var tilbake over Norge), og kun 2-4 timers søvn de siste 24 timene var det bare å fortsette å holde seg våken i 12 timer til. Bare å satse alt på å klare å snu døgnet så fort som mulig.
Vi bor rett ved EL Capitolio, Parque Central og Hotel Saratoga Havana. På Airbnb heter det Capitolio Nacional De Cuba, og er en privat leilighet, midt i smørøyet, med stue, kjøkken og balkong. Faktisk overraskende hyggelig og fint.
Cuba er, fremdeles, nesten helt avskåret fra den virtuelle omverdenen. Og det merkes. Her er telefonkiosk helt vanlig, og biler og busser er alle fra det gode 50- og 60 tall. De som ønsker å komme seg på nett samler seg i utvalgte parker, der de står i klynger for å koble seg på ett av de få WiFi spottene i byen. Turister er «heldige». De kan slappe av ved bassenget, på ett av de dyre hotellene i byen, og surfe i ro og mak. Men det koster også skjorta.
22/1-17: Havnet først på takterrassen på nabohotellet mens vi ventet på Marianne og Olav. Og fikk landet litt.
Seinere på kvelden rotet vi rundt i gamlebyen for å få oss litt middag. Endte på en litt i overkant dyr restaurant, som seg hør og bør når du er turist og kommer til nytt sted, og fikk fylt opp skrotten. Og ikke lenge etterpå slo resultatet av en lang dag inn for fullt, og det vet bare å kaste inn håndkle. Øynene lukket seg på egenhånd når klokka bikka 22.
23/1-17: Har i dag vandret rundt i gamlebyen. Også innom stambaren til Hemingway og testet ut den anerkjente Mojitoen det. Lurt å gå opp i 2 etg. I første, rett innenfor døra, var det helt stappfullt, mens oppe var det rolig.
Når man går gatelangs i gamlebyen, og også utenfor, finner man hele kvartaler der kun fasaden står igjen. Ingen tak. Ingen gulv. Ingen innvendige vegger. Og sitter man på en takterrasse og ser utover ser det ut, i noen retninger, å neste å ha vært en krigssone. Alle topper av bygningene ser helt ribbet ut og forlatt. Men på gateplan er det allikevel noen som driver butikk.
Vi var også innom supermarkedet og tittet. Her var det metervis med tomme hyller. Utvalget var faktisk helt utrolig dårlig. De hadde kun noe hermetikk og masse olje. Man forstår at Cuba fremdeles sliter pga handelsblokkade. På noen av restaurantene nå de ha inngangskontroll, der de «later» som det er fullt, men sannsynlig er det for å kunne tilby mat til de som faktisk kommer inn, med de begrensede råvarer de har.
Litt fakta:
Taxi inn til byen: 30 CUC$ (250 kr)
Mojito koster normalt 2-5 CUC$
Middag: 5-25 CUC$ (ekstremt forskjellig ift hvit du er)
Vekk fra vinter og ski. Sees om noen uker Veidekke.
Men som en hyggelig overraskelse går flyet vårt faktisk på lørdag kl 23:40, og ikke i kveld kl 23:40. Mao stikker Olav og Marianne ett døgn tidligere. Hvem i alle dager bestilte flybillett på feil dag?! ? ☺ Makan til bommert. Men billett har vi nå. Når vi skal reise med Aeroflot er det kanskje like greit å sende noen på en liten testtur i forkant for å sjekke om sikkerheten er på stell.
21/1-17, kl 17:00: Siste pitstop i Oslo ble Nydalen Bryggeri og Spiseri. 6 1/2 timer til avreise.
21/1-17, kl 20:00: Ser ut til at Marianne og Olav kom helskinnet ned. Da er det snart vår tur.
21/1-17, kl 21:00: Helt klar til avreise fra Oslo
23:10: Boarding Completed
Flyet vårt, nesten ferdig klargjort til avgang i Moskva (Foto: Tarjei)
I 2017 går turen til De Karibiske øyer, nærmere bestemt Cuba, Den Dominikanske Republikk og Puerto Rico. Tur bestilt og overnatting i Cuba fikset. Havanna er starten på en 3 uker lang reise.
Eneste som kan stoppe oss nå er feil vaksiner, mangel på visum og ESTA, eller at flyet ikke går. Dette blir bra!
Reisefølge: Olav, Marianne, Harald, Ida og Tarjei (Harald møter oss i Santo Domongo (Den Dominikanske Republikk)
For de som ønsker å vite hvor vi ca er til en hver tid:
Cuba: 21.januar – 29.januar 2017
Den Dominikanske Republikk: 29.januar – 11. februar
Mandag morgen dro vi avgårde. Til sol og sommer ved Lysefjorden. Via Vrådal, Dalen, Valle i Setesdal og Suleskard
endte vi kvelden på Lysebotn Camping. Ikke det fineste stedet på jord, men naturen rundt var jo aldeles nydelig. Litt ekstra flaks gjorde at vi faktisk fikk kveldssola frem til den gikk ned rundt 19:30. For 220 kr fikk vi overnatting og lading til bilen ca 12 nye mil på tanken.
Tirsdag morgen var mer katastrofe. Greit nok, vi bruke primusen og laget kaffe til frokosten.
Teltet ble pakket. Vi var klar tidlig. Men ett problem…hvor ble det av sola?! Bitte litt lavere temperatur enn dagen før la det totalt lag av tåke over hele Lysefjorden. Ingen morgensol. Men samma det. Sånt stopper ikke oss. Og i gang med 10 km turen til Kjeragbolten startet 10:45. 15:30 skulle båten gå fra Lysebotn. Dette burde gå greit. 3 km og 1 time senere var vi over tåkeheimen. Helt fantastisk skue. Et hvitt teppe over hele Lysefjorden, og ellers skyfri himmel.
Vi rakk akkurat frem rom bolten før tåka skulle fortsette leken den startet tidligere på morgenen. Og brått var utsikten borte. Vi ventet….og ventet…men Lysefjorden viste seg desverre aldri. Men duverden, et hvitt teppe noen 100 meter under Kjerag var kult det au!
Vi rakk forresten båten, men den var full, så vi måtte i stede kjører rundt. Er nå på Prekestolen Fjellstue. Booket oss inn for natten. Lader nå bilen med 400 V / 16A (50 km/time), og snart klar for litt kveldsmat. Hvis vi ikke er spist opp av knotten før vi har kommet så langt 🙂
Etter en sen kveld ute i går har vi slengt oss ned i en strandstol på beachen.
Koster bare 450 kr for 2 stk stoler. En parasoll er inkludert da. Ser at på området her (30×30 m) tjener strandrestauranten ca 50 000 kr dagen, og det før noen har kjøpt noe mat og drikke. Cash is king? Sitter igjen med en bitter følelse av at jeg blir robbet midt på høylys dag, og det uten at jeg klarer å forsvare meg på noen måte. Cannes kan selvfølgelig forsvare dette. Bare under frokosten i dag…
….kjørte det sikkert 50 Porscher forbi utenfor hotellet vårt.
Vi har siste døgnet kjørt det remmer og tøyler har holdt. En porche-fører kikket overraskende til side når Teslaen forsvant i fra i venstre fil. Vi er i dag i Cannes. Fant en billig leilighet midt i sentrum, og er av den grunn nesten usikre på hvor vi har kommet. Her er divaene, og store båter samlet på rad og rekke. 4 personer i slips står på siden av et 5 stjerners hotell og diskuterer. Ved siden av står en Ferrari, Mercedes og Porche. Tydeligvis eier 3 av de hver sin. Men når den nye folkebilen Tesla passerer stopper alle opp og glaner. Ja, det er riktig, vi er i Cannes kun for å vise oss frem. De stirrer og stirre til bilen forsvinner rundt et gategjørne. Etterpå setter vi oss på en pub. Jeg har en sliten skjorts som kanskje bør kastes. De er skeptiske til å servere oss. Tror kanskje de ikke får pengene sine. De tre neste dagene blir spennende. Over og ut fra Cannes.
Dagen startet på herskapeligvis på et nydelig sted litt før dagens etappe av Tour De France.
Litt etter klokka 9 dro vi til Moyenneville, en sjarmerende liten landsby litt vest for Abbeville (som var dagens startsted). Vi var fremme ca 20 min etterpå, og fikk parkert helt inntil løypa. Praktisk. Kl 11 kom alle sponsorene kjørende. Masse liv en time…
…så ble det relativt stilt en times tid før syklistene kom ca kl 13. I mellomtiden satt jeg og Ida og storkoset oss på våre medbrakte campingstoler, helt inntil veien. Kjempeplassering! 🙂
Siden alt var fullt var det få alternativer igjen. Vi har kjørt langt uti bushen (virker det som nattestid), og er mildt sagt heldige om vi finner veien videre i morra. God natt!
Men bra standard er det allikevel i denne tradisjonelle og gamle villaen som nå brukes til overnatting. Sannsynligvis synd vi skal dra igjen allerede tidlig i morra.
Vel over grensen, men ikke helt i mål enda. Traffic jam utenfor Amsterdam tok lang tid.
I tillegg kjørte vi over en jernstang som lå i vegen i Belgia, og måtte ta en kontroll, i veikanten, av bilen før vi kunne kjøre videre. Fire andre biler kjørte også over, og havarerte alle som en. Takket være at vi kjører EL-bil, med en underside som er helt flat, gikk det bra for oss.
Dagens tur har nesten gått bra hele vegen. Fikk sjekket ut og dratt fra Flensburg klar 9. Ikke imponert over Tyskland denne gangen heller. Tok ikke Visakort på vegkroa vi stoppet på, og minibanken utenfor var «out of order». Heldigvis ordnet det seg med en hyggelig ansatt i nabosjappa som til slutt klarte å omgå maskina si og få tatt ut.
Tyskland har også på denne turen sålangt hatt de dårligste vegene, med MYE vegarbeid. Nederland er jo himmelen i forhold.
Etter en time i kø utenfor Amsterdam…
…er vi nå ved Brede. Vi skal videre vestover inn i Frankrike før vi stopper for kvelden.
Dagens mål er å komme med til Flensburg. Fikk booket overnatting på fergeturen over (selv om det nettet vi betalte for her går ekstremt tregt), og har fått bekreftelse fra husverten via Airbnb. Så får vi se hvor turen bringer oss videre. Enten direkte nedover til Frankrike, eller via Nederland og Belgia. Vi får sjekke det ut på neste ladestopp i Middelfart hvis vi rekker. Det går så utrolig fort å lade at vi aldri rekker å gjøre det vi tenkte før batteriet er fullt.
Kultur:
– Ting tar tid
– Du må vente, ikke de
– Det mangler alltid noe på menyen. Alltid!
– Alle retter serveres med pommes frites. Alle!
– Forbikjøringer gjøres med tre i bredden, og møtende bil, på vanlig vei
– Fartsgrenser er veiledende, ikke påbudt
– Engasjerende guide og gode historier i Bogatá
Ja, vi overnattet 3 netter på Playa Praba her nede.
De reklamerte med at de tar VISA, men nå gjør de allikevel ikke det. De gjør det ikke enkelt for oss. De gav også også pris på 40000/pers per natt før vi flyttet inn, men prøvde å skru dette opp til 55000. Selvfølgelig fikk de ikke det. I tillegg til fraværende service ellers blir dette strykkarakter for dette «hotellet», eller hva det nå kan kalles. Godt stedet ellers veier opp for dette. The Dreamer Hostel eller Tiki Hostel virker 10 ganger bedre, og anbefales i stede, hvis noen skulle finne på å dra hit senere. De ligger ikke heeelt nede ved stranden, men noen meter oppi gata.
10:00, Colombia-tid:Vi fikk betalt til slutt og venter nå på taxien til flyplassen i Santa Marta. Og deretter 5 timer i Bogotá før vi tar av fra Colombia.
13:00, Colombia-tid: tre kvarter til avreise
Ut fra Colombia
17:10, Colombia-tid: Ankommet Bogotá. Flyet (Lufthansa) lander først i Norge 18:55 tirsdag. Mens vi sitter og slapper på pub står Jostein og Harald fremdeles i kø for å sjekke inn bagasje. Deilig å kun ha Carry-on bagasje 🙂
15:30, norsk tid: Landet i Frankfurt.
17:00: Drar videre fra Frankfurt
19:20, 25 min forsinket: Landet i Norge
Idag er siste hele dag i Colombia. Og den har vi utnyttet til det fulle! Fantastisk kano-/kajakktur nedover Rio Palomino River. Først ble vi kjørt et lite stykke med en gammel skranglekasse av en bil, der girkasse og klutch hadde nesten tatt kvelden.
Ikke overraskende stoppet bilen nesten med en gang, og vi ble nødt til å gå i stede. Etter 1 time gåtur opp og ned noen fjellsider kom vi endelig frem. På vegen møtte vi en drøss med indianere, og rett før vi kom ned til elva krysset vi hjemmet til en stor indianerfamilie. Kult.
Selve kanoturen startet selvfølgelig med et velt i første stryket. Det var selvfølgelig Odd Erlend og Jostein som var klønete nok til det 🙂 Vi andre var nære på vi også, men heldigvis klarte vi å holde oss flytende. Og godt var det, for i våre båter lå kameraer som ikke hadde overlevd en velt.
Turen kostert COP$60000 (180 kr) pr pers.
Nå slapper vi av på The Dreamer Hostel, uten penger. Nærmeste minibank er 2 mil unna. Om vi kommer oss hjem i morra blir derfor interessant. Henning og Odd Erlend sitter bakpå to motorsykler nå, på leting etter Cajero Automatico. Et spennende prosjekt.
Palomino går for å være et av de fineste stedene langs det karibiske hav i Colombia. Og det stemmer. Lange strender med palmer og overnattingssteder helt nede ved sjøen. Siden det er påske var det nesten ingenting ledig, og vi må derfor flytte til nytt sted i dag. Det vil si ca 20 meter 🙂
Pris overnatting nytt sted: COP$40 000 (120 kr/pers)
Etter en hard dag i sola i går, er det litt behagelig med litt overskyet i dag. Mulig vi prøver «tubing» nedover Palominoelven i dag. Lite vann gjør at det nok blir en relativt rolig tur.
Har overnattet i hengekøyer i Tayrona Park. Etter en lang gåtur i varmen var det klamt og litt ubehagelig å legge seg.
I tillegg ble det kjøligere ut over natta, og med halvsvette klær på ble ikke saken bedre. Det endte med at jeg lå våken til morrakvisten, mens Harald sov som et spedbarn ved siden av. Så for de som har tenkt å gjøre det samme, ta med en tynn sovepose. 🙂
Vi har nå dratt til Palomino. Her er det kun sattelitt-internett som er svært begrenset i bruk. Kun 18 stk som kan logge på samtidig av sikkert 100 personer, så dette er nok siste post på en stund.
Inngang Tayrona Park: COP$39500 pr pers
båt fra Tayrona Park til Taganga: COP$45000
Taxi, Taganga-Palomino: COP$110 000
Overnatting Palomino: COP$40000 og COP$50000 per person.
Drar til Bogotá på mandag. Flyet til Norge går 20:55 lokal tid, og er fremme i Norge rundt klokka 16 tirsdag.
I går hadde vi en avslappende dag på Taganga. I dag drar vi til Minca og videre til Barranquilla for å hente Odd Erlend.
Minca er stedet som det lages kaffe. Og her besøkte vi en av de mange kaffefarmene i området. I tillegg badet vi i elven om gikk gjennom området. Ganske fint, men trolig ikke et sted vi drar tilbake til for å overnatte, slik vi tidligere hadde vurdert.
Kjøreturen til Barranquilla gikk tålig greit. Vår sjåfør viste seg å ikke være veldig kjent i sentrum. Så det endte med at vi måtte bruke vår navigasjon for å finne frem. Og navigasjonen vår var ikke helt bygget for et sted med skumle og trange gater. Så det første vi gjorde var å kjøre inn i et lokalt marked (eller noe sånt), der alle som stod rundt så stygt på oss. Og det ble bare trangere og tranger jo lenger inn i gata vi kom. Til og med sjåføren vår ble nervøs. Et øyeblikk trodde vi med sikkerhet at vi måtte rygge ut igjen samme vei. Det ville ikke endt bra. Med fullt av bagasje på taket, og dollartegnet stemplet i pannen, var vi rimelig nervøse. Heldigvis tutet sjåføren vår og ruset motoren som gal for å skremme vekk potensielle tyver. Og til slutt så vi igjen hovedgaten, og vi var på trygg grunn….inntil vi på nytt kjørte inn i en ny sidegate. Heldigvis ble gatene mer og mer ordentlige, og vi følte etter hvert en større trygghet. Men neste gang stoler vi ikke så blindt på gps’n, det er nå helt sikkert 🙂
Vi har mao ankommet Barranquilla, og sjekket inn på Barranquilla Plaza. For 160 kr/person kan vi vel si at vi har fått skikkelig luksus for en ekstremt billig penge.
Odd Erlend sitt fly er forresten forsinket, og er ca 2 timer forsinket. Det er derfor ikke sikkert at han rekker siste flyet fra Bogota kl 23:34. Men siden flyet angiveolig skal lande rundt 22:40 så ser det litt lyst ut, og det fremdeles en mulighet. Om ikke så finnes det hoteller rett ved flyplassen som han kan overnatte på, og dra trygt videre i morgen tidlig. Vi får bare vente og se.
I går bestilte vi tur til det vi trodde skulle være områdets paradis, litt nord for Taganga, anbefalt av hostellet. Vi valgte en vanlig taxi, i stede for bussen, og stappet den med 5 voksne menn + sjåfør. Komfortabelt på en tur på 40 min en veg kan man si :-). Turen kostet COP$120 000 (Ca 400 kr) t/r.
Vi var ikke videre imponert når vi kom dit. Det blåste så vi ble fullstendig sandblåst mens vi satt der. Det var umulig å ete noe, for skulle man det var garantert halvparten bare sand. Fordelen var at du trengte ikke solkrem, for etter en liten stund var vi uansett dekket av sand 🙂 Enden på visa ble at vi måtte betale folk ved stranden for å helle vann rundt oss (det samme gjorde de andre på stranda) for å «holde» på sanda. Det funket! 🙂
Dette blir et kort innlegg. Strømmen gikk i går, i det vi skulle ned til byen og sjekke livet. Det ble bekmørkt, og strømme kom aldri tilbake… Vår reisehøytaler og lommelykter holdt liv i oss noen timer, men måtte til slutt konstatere at slaget var tapt. Da hadde bordet vi satt på fylt seg opp med sikkert 10 andre på hostellet som også hadde samme planer.
Mtp at det anbefales å ta taxi de 500 meterne ned til vannet fremfor å få gå pga kriminalitet etter kl 22 på kvelden, var det i hvert fall ikke noe poeng når hele bukta her var totalt mørklagt.
I utgangspunktet virker alt sikkert og trygt i Cartagena. Det er, som nevnt, mye politi i gatene. Det må jo være positivt, men det sier samtidig litt om kriminalitetsnivået. Historien vår amerikanske romkamerat her på hostellet fortalte er derfor litt urovekkende. Han ble i går stoppet av politiet (to politimenn) i en rolig gate, noe som, i og for seg, skulle antas å være «rutine», og helt greit. Men det han ble møtt med var noe ganske annet. Først mistenkte de han for å ha kokain eller annet dop på seg, og begynte derfor å visitere han. Greit nok, han hadde jo ikke annet enn lommeboken med seg, så det skulle jo ikke være noe problem. Den ene politimannen kjente ekstra godt i den ene lommen før han fortsatte å visitere. Til slutt sjekket han samme lomme en gang til, og fisket opp en pose med kokain. En pose vår romkamerat aldri hadde sett før. Etter masse trusler om tur til politistasjonen, og fengsel, måtte vår mann til slutte bare gi alt av penger han hadde. Rundt 500 kr fattigere, og tom for penger, fikk han gå videre. Så hvem skal vi frykte mest her nede? Rykter sier at flere gir seg ut for å være politi, uten å være det. Forhåpentligvis var det det som skjedde. Så langt har i hvert fall vi sluppet unna.
Ellers drar vi i dag videre til Tanganga, ved Santa Marta i dag. Jostein virrer rundt her og leter etter en privat bil for turen. Det ser ut til å være nesten umulig. Så det blir nok buss i stede.
Ja, gutta på tur her nå erobret Cartagena City og stemplet inn på Media Luna Hostel. Er relativt stort Hostel med veldig sentral beliggenhet. Her har de takterrasse uten bord/stoler og et basseng (som det er plass til 2 personer). Badet deler vi med en to andre 6-mannsdoorms (rom) med kun noen tøystrimler hengende i døråpningen som tydeligvis skal fungere som dør mellom rommet og dusj/dass.
I tillegg spiller naboen musikk på full guffe fra iPhonen sin i naborommet, og foreløpig minner musikken om den lokale musikken vi hørte på en taxitur i Jordan. Men dette har sin sjarm også. I hvert fall sier vi det inntil videre. Mulig en søvnløs natt kan endre mening 🙂
Når det gjelder inntrykket av Cartagena så langt virker det som en levende by, der de fleste henger ute i gatene og i parkene og nyter det livet her å by på, både lokale og turister. Fremdeles mye politi i gatene, men byen går for å være sikrere enn Bogotá, så litt mer bekymringsløst liv har nådd oss.
Vi hadde lite forventninger til turen, og tenkte egentlig at det bare gikk raskere å sykle fremfor å gå rundt i byen, og tok derfor en 4 timers guidet sykkeltur rundt i byen. Det viste seg å være verdt pengene. En ekstremt engasjert guide guidet oss rundt i de forskjellige bydelene. Noen deler var rolige og trygge, blant annet der europeere en gang for lenge siden hadde bygget boliger, mens andre steder var svært utrygge, og vi ble anbefalt og hjemme kameraet når vi syklet igjennom. I hvert fall ikke ta bilder. I tillegg var vi innom Cafe de La Fonda som produserer kaffe, fikk smakt utsøkt gatemat og sett edelstener bli omsatt på torget.
Partybuss til Chia, litt nord for Bogotá (ca 45 min)
Bogotá «down town» var ikke det perfekte utested for oss turister, men dette hadde hostellene i området funnet en løsning på. Løsningen var å kjøre oss 45 min ut til et hipt utested for turister og relativt rike Colombianere.
Dette var et enormt utested. Det var så mange barer og steder å henge at vi nesten ikke fant veiene ut igjen når vi skulle dra. Å gå fra den ene siden til den andre tok sikkert 15 min. Selv om det var stort var det bra. Bål, dansegulv, chilloutområde og disco.
Generelt er Colombianere som folk flest, hyggelige. Men etter at Olav hadde satt seg ned for å snakke med noen lokale, trodde, tydeligvis en kjæreste, at Olav dreiv å la an på dama. Dette endte faktisk med at Olav blei overfalt og slått ned. Liggende nede fortsatte fyren og sparke vår kjære Olav. Men bare noen sekunder etter var alle vaktene og en haug med hjelpere der for å berge livet til Olav. Og etterpå hadde vennene deres så dårlig samvittighet at Olav blei påspandert drinker og øl for å bøte på. Utrolig nok kom Olav fra det uten en skramme, og flere drinker rikere. 🙂
Mellomlanding I USA er ingen spøk. «Hva skal du I Colombia» er et betimelig spørsmål som de liker å presse deg med. og en masse oppfølgingsspørsmål som setter deg I et dårlig lys. Snart drar vi videre.
Da er det kun timer igjen, og Harald har allerede pakket sekken:
Henning, Jostein, Olav, Harald og meg på eventyr. Odd Erlend kommer etter om en uke. Følg med så får du se.
Mulige reisemål: San Gil, Guayaquil og Galapagos.
Sikre reisemål: Bogota og Cartagena
Mulig reisemåte: Leiebil
Når det gjelder leiebil er det litt vanskelig å tolke reisetipsene. Mange (ok, noen da) har leid bil, med hell, i Colombia, men generelle reiseråd i reisebøker er ikke så overbevisende. Vi får forhøre oss litt når vi kommer ned. Buss og taxi er ekstremt billig, så det er jo et ryddig alternativ.