Vi kjørte tidlig fra Santa Ana for å rekke båten over Atitlánsjøen. Den gikk kl 17. Men aldri undervurder trafikken i Guatemala City. Her stoppet det helt opp. Burde kjørt utenom. Og vi tapte tid. Veldig mye tid. I det vi skulle ta av ved innkjøringen til Panajachel hørte vi et smell, møtte sjukebil og en som løp. Flere andre biler snudde foran oss. Vi tok det som et dårlig tegn, tok vrengte bilen rundt og stakk fra stedet vi også. Var nok like greit, for vi skulle uansett ha utrolig flaks om vi skulle rekke fergen uansett. Men resultatet ble uansett at vi måtte kjøre 1 t 30 min ekstra for å kommer rundt innskjøen med bil i stede, og mørket rakk å senke seg før turen var helt ferdig. Og er det noe man ikke skal i Guatemala er å kjøre etter at mørket har senket seg. I følge landsider.no er det pga risiko for landeveisrøveri, men lokale mente det ikke lenger var et problem. Det det mente var problemet med å kjøre seint var heller at man skulle passe på å ikke kjøre på dyr og hull i veien.

Uansett, fremme kom vi, via noen bitte små landsbyer med mayaindianere der vi var usikre på om veien faktisk gikk videre.

Vi trodde nesten ikke vi skulle komme ut igjen i de bratte og smale gatene i selve San Pedro. Men frem kom vi og fikk parkert bilen. Da gjenstod det kun kampen om hvor vi skulle overnatte. Harald ønsket sterkt et sted med partyvibe døgnet rundt, men jeg og Olav foretrakk et sted med chilloutområde. Etter et fatalt førstevalg fra Harald mistet han fullstendig mandat og vi endte derfor opp på Zoola i stede for Hostel Fe.

Og endelig fikk vi 3 netter sammenhengende på samme sted for første gang på turen. Etter en litt travel ferie så langt var det helt greit, og vi kunne endelig sose rundt, se på kaffeplantasjer, besøke tzutujil-mayaer i landsbyene rundt og nyte utsikten over Atitlansjøen.