Fra Zambia gikk turen videre til Chobe National Park (helt nord). Vi rakk akkurat en «Game watch» på kvelden før mørket slo inn. Noen sa at tidligere på dagen hadde en Impala blitt tatt av en løve. Og området var rett i nærhet. Vanligvis pleide løvene å komme tilbake senere å hente byttet. Men denne dagen viste den seg dessverre ikke. Men det var aper, sinte elefanter, impalaer, gnu, flodhester, water buck, banded mongoos, sebraer, sjiraffer, Bøffler, Kudu, Sabel, ørn, gribber, bavianer, springbukk, skilpadde, Jacana (Big-Foot Bird), Long-Tailed Paradise Whydah, Vervet Monkey (Blue balls), Dung Beetle ++. I hopetall.

Fornøyde dro vi, etter mørkets frembrudd, til Thebe River Camp i Kasane for en rask natt søvn før vi, 5 om morran dagen etter, stod opp for å rekke gaten til Chobe National Park (Nordre del) kl 6 for ny «game watch». Ikke like mange som kvelden før, og vi bestemte oss raskt for å dra videre langs elva Cuando, som skiller Namibia og Botswana. Egentlig var planen å dra innom Namibia, men med litt få kalenderdager igjen bestemte vi oss for å dra direkte med til Savuti og Savuti Rest Camp. Ikke veldig langt å kjøre, men av en eller annen grunn mente Google det skulle ta 5-6 timer. Det viste seg å være helt rett. Ikke spesielt fin vei. Men frem kom vi.

Og endelig, rett før campen, møtte vi en roadblock på 3 løver. Det som Lonely Planet mente var garantert å få sett i Chobe. Litt underholdende var det når vi kom til Savuti og vakta ikke hadde sett løve på 2 uker. Det i seg selv var ikke morsomt. Det som derimot var morsomt var at når vi senere skulle ut å kveldens Game Watch var campen helt tom for ansatte. Ingen vakter, ingen i kiosken, ingen ved inngangen… og hvor var de? Jo, de hadde tatt seg en kjøretur for å se månedenes høydepunkt. Nemlig løver i Chobe. He he. Det kjørte de ansatte i parken rundt, mer ivrig enn noen annen turist, for å se løver. Og sjelden har jeg sett så mye glede bak på en safaribil. Synd vi ikke fikk tatt bilde, for det var litt av et syn. Så at vi, i det hele tatt, så løver her, var definitivt ingen selvfølge. Shame on Lonely Planet! Men det at vi hadde sett løver gjorde at vi kunne senke skuldrene litt og nyte resten av det Chobe har å by på.

Tilbake i leiren var det, på kvelden, én viktig regel. Hold deg nær bilen og bålet. Ikke gå til dusj/toalettene. Kjør bil. For her var det ingen gjerder mellom oss, løver og leoparder.

Nok om dyr og nasjonalpark. Utover kvelden ble det et helt annet fokus. Jeg ble kvalm, begynte å kjaldsvette og benet hovnet opp. Matlysten forsvant. Det var som å ha tråkket over. Halve foten ble blå/rød, og jeg klarte ikke lenger å få på foten. Olav og Harald spøkte med at eneste løsningen kanskje var å kappe den av. Da kunne vi, i det minste, ha nok til litt grillmat dagen etter også. Men på dette tidspunktet trodde jeg nesten litt på at dette kanskje ville bli siste utvei.

For værre skulle det bli. I løpet av natte ble jeg pillemisbruker. 2 Paracet kl 01. Måtte hinke ut av teltet, med hodelykta på maks, lysende rundt etter løver, for å komme til sekken og nødpakka. 4 timer senere måtte jeg gjøre det samme på nytt. Følte jeg lekte med livet. Å miste benet nå hadde bare vært en bagatell. Her stod det om livet. Løvene lå sikkert i gresset, klar for morgenens første måltid. Heldigvis overlevde jeg denne natta. Men Game Watchingen som startet 06 neste morgen var en tåkeheim i min verden. Lå i baksetet og prøvde å holde meg fast til livet 🙂 . Mye til selskap var jeg i hvert fall ikke. Men Olav og Harald lot meg være litt i fred, og formen tok seg noe opp utover morgenkvisten. Ryktene (noen vi snakket med dagen etter) sa vi kunne vært vitner til at en løve hadde tatt en impala på et tidspunkt. Vi så det var en del bevegelse på en slette. Men gav opp etter 5 min. Hadde vi stått litt lenger hadde vi også sett det. Æsj. Men for meg var det det samme for min del.

vi tok samme morgen frokost/lunsj midt mellom løvene. I Lonely Planet var det merket som lunsjsite. Men midt i busjen var det, og Harald og Olav kikket skremt rundt seg mens de lagt mat.

Selv om formen var dårlig var det vanskelig å ikke la seg underholde å kjøreturen tilbake. I perioder trodde jeg bilen hadde møtt sin siste tur. For vi kjørte sikkert igjennom 500 dype vanndammer på opp mot en meter dype. Harald kjørte og koste seg sikkert maks. Utrolig nok kom vi ut av parken uten å ødelegge bilen eller sette oss fast en eneste gang. Bortsett fra at bilen ikke så ut. Så ved ankomst på The Bridge Backpacker i Maun var det bare å vaske bilen.

Men foten var nesten like vond. Så dagen etter fikk vi tak i antibiotika og cortison. Og farmasøyten mente det var et edderkoppbitt. Ikke et kritisk ett, men tydelig et bakteriinfeksjon. Hadde nok gått over etter noen uker, men godt å få det bort.