Oppsummering

Hvilke land
Sør-Afrika, Botswana, Zimbabwe og Zambia

Les mer på Olav sin reiseblogg:

Leiebil: Bushtrackers Africa
Johannesburg (Sør-Afrika)

Leiebil etter kjøring i Chobe Nasjonalpark
Opprigget campingbil (Bushtrackers)

Utleieselskapet av leiebil fortjener definitivt en anbefaling. Bushtrackers Africa (Se Google Maps)  formidlet tydelig informasjon helt fra vi bestilte til vi ankom. Heather, og et par hjelpere, gikk igjennom bilen ved henting. Og bilen var perfekt utstyrt med telt på taket, som var ekstremt enkelt å slå opp, samt kjøkken, kjøleskap og diverse hjelpemidler hvis vi skulle sette oss fast. Når vi fikk noe problemer på grensen til Zambia var Bushtrackers (Heather) rask til å bistå med å sende over oppdaterte dokumenter både på MMS og Whatsapp. Det var kun snakk om minutter. Og på grensen er raske avklaringer viktig.

Bilen vi leide var en ombygd Toyota Hilux 2,4 GD6 (4×4) som viste seg å ta seg ekstremt godt igjennom nasjonalparken (Chobe) i Botswana, uten problem, selv med store og dype vanndammer (ca 1 meter dype, hver 20. meter – totalt kanskje 500 stk). Og bilen gikk lett langs hovedveien. Var ingen problem å holde farten på litt i overkant av fartsgrensen, som stort sett var 120 km/t.

Øknomi: 

ALLE utgifter, 3 personer (inkl fly)

Totalt brukte vi Ca 20 000 kr/pers. For fly, bil, overnatting, underholding og ALT forbruk. Dette er billig. En pakkereise i samme antall dager koster minst 25 000 kr, og det er i et reisefølge med flere andre, der planen er fastsatt fra dag en.

  • Inngang til Chobe: 110 kr/dag per pers
  • Campsite utenfor park: Ca 100 kr/natt per pers
  • Campsite inne i park: Ca 30-50 dollar/natt per pers
  • Dyre grenser:
    • Grensepassering til Zimbabwe: 300 kr/pers + 100 dollar for bil (skulle vært halvparten)
    • Grense Zambia, bil: Ca 50 doller
    • Grense Zambia, pers: Ca 50 dollar
  • Strikkhopp Victoria Falls: 1250 kr/pers
  • Video fra strikkhoppet: 415 kr/pers
  • Forbruk diesel: 3 000 kr
  • Totalt leiebil: 11 706 kr
    • Leiepris: 9 768 kr
    • Rep steinsprut + bulk på tak: 1 950 kr

Overnatting

Skal jeg dra frem steder som bør være sikre overnattinger bør det være:

  1. Paradise Campsite, Savuti, Chobe, Botswana
  2. Jollyboys Backpackers, Livingstone, Zambia

Resetider / reisevei

Antall km reisevei pr dag

Totalt reise (eks fly):
– Tid: 55 timer (inkl kjøring i nasjonalparken)
– Avstand: 3190 km

Land

De mest imøtekommende personene på turen møtte vi i Botswana. Botswana fremstod som et I-land med et mer primitivt preg. Alle var veldig imøtekommende og hyggelige. Ingen unntak. Og du følte deg trygg overalt. Eneste grunnen til å ikke kjøre om kvelden var fare for hull i veien og dyr. Ikke ran eller folk med andre skumle hensikter.  Landet er ganske flatt. Hovedveiene er veldig bra. Sideveiene er langt værre. Men helt ok med den bilen vi kjørte. Annerledes var det å komme til Zimbabwe. Her bar det preg av at den nylig avgåtte presidenten har hatt litt for lang fartstid. Mye korrupsjon og lite skrupler for å lure turister. På grensen måtte vi betale 50 dollar ekstra for å komme inn i landet. Du visste du ble lurt. Men kunne ikke gjøre noe mot det. Alle grensevakter var med på scam’n. Videre kom vi til Zambia. Et noe billligere land enn Zimbabwe. Og definitivt mer hyggelig. Men her jobbet de tregt. Spesielt på grensen. Her tok det lang tid, og fremstod ganske kaotisk, både ut og inn av Zambia. I motsetning tok det bare noen minutter å dra inn/ut av både Botswana og Sør-Afrika.

 

Deseption Valley utgikk…

…og inn kom Dqae Qare Campsite i stede. Hvorfor? Værsjekk mens vi var i Maun og kontinuerlig øs pøs regn. Bare på besøket hos skogvokterne i Maun gav oss indikasjoner på at regnet som høljet ned ødela våre muligheter. Et løp fra bilen og inn til kontoret, på 20 meter, gjorde oss gjennomvåte. Som du ser nedenfor venter vi på finværet. Skogvokterne gav det en liten sjanse. Ringte til de som var i parken. Meldingen var at masse biler som satt seg fast, og det var fullstendig kaos. Dagen før hadde det vært fint å kjøre inn. Uflaks.

Venter på finværet i Maun

Som sagt, det var bare å gi opp. Vi fant derfor Dqae Qare Campsite, nær Ghanzi, som et solrikt alternativ. Eneste stedet i Botswana det ikke regnet. Gode anmeldelser hadde det også fått.

På veg dit ble vi stoppet på grensen mellom det nordlige og sørlige distriktet.  Makan til grensevakt skal man lete lenge etter. Greit nok, de måtte se igjennom bilen for å se hva vi hadde med oss. Litt kjøtt vi hadde kjøpt i butikken i Maun…IKKE GREIT. Men til vår overraskelse mente gubben at vi ikke skulle kaste maten. Nei, aldeles ikke! Vi fikk faktisk ikke lov til å kaste maten. Her var det bare å finne frem primus å steikepanne. Beskjeden var: «Steik maten nå, så kan du ta det med videre». Og det ble sagt på en svært hyggelig måte, så ikke noe kritikk her. Men litt satt ut ble vi da han kom med kokketips. Han ville brukt olje. Smør er ikke vanlig her nede. Og når vi steiket runde nr 2 sa han tydlig fra at vi måtte huske smør i panna. hehe… ikke en helt vanlig grensevakt dette altså.

Tvangssteking på grensen pga bakteriefare

Og endelig kom vi frem til sol i Dqae Qare.

Ballspill på campen
Jaktkunsten til de innfødte

Her var det basseng (som viste seg å være en tragisk affære da ingen hadde satt i gang pumpa i bassenget), Masse parasitter. Ikke fulltreffer. Vi ble vaktmestere. Startet pumpa. Fikk på sikringen. Startet rensingen.  Uten noe videre bidrag fra eierne. Litt skuffende engasjement der.

Men derimot bushwalk og vandrehistorier rundt bålet var faktisk litt artig, selv om de nok hadde lavsesong, og ikke hadde helt bemanningen til å ta oss i mot for slik oppdrag.

Og kvelden og natta viste seg fra en fantastisk side.

Dqae Qare Campsite, fullmoon, night

I Kanye stoppet vi på en bilvask og opplevde verdens lykkligste familie. De synes det var veldig kult at vi stoppet nettopp der. Og tvang oss til å ta et «familiebilde». Det var så hyggelig at vi var ikke vanselig å be.

Car Wash, familiefoto, Kanye

 

Ellers gikk tilbakeleveringen av bilen i Johannesburg greit, og vi dro rett til Johannesburg sin Fox St, og Curiocity Joburg. Fox St er en av få gater i Johannesburg som har døgnvakt, og er å ansee som ganske trygg.

Curiocity Joburg
Lokal mat/middag. Foten til et klovdør og innvoller. Velbekomme.

Chobe National Park

Fra Zambia gikk turen videre til Chobe National Park (helt nord). Vi rakk akkurat en «Game watch» på kvelden før mørket slo inn. Noen sa at tidligere på dagen hadde en Impala blitt tatt av en løve. Og området var rett i nærhet. Vanligvis pleide løvene å komme tilbake senere å hente byttet. Men denne dagen viste den seg dessverre ikke. Men det var aper, sinte elefanter, impalaer, gnu, flodhester, water buck, banded mongoos, sebraer, sjiraffer, Bøffler, Kudu, Sabel, ørn, gribber, bavianer, springbukk, skilpadde, Jacana (Big-Foot Bird), Long-Tailed Paradise Whydah, Vervet Monkey (Blue balls), Dung Beetle ++. I hopetall.

Fornøyde dro vi, etter mørkets frembrudd, til Thebe River Camp i Kasane for en rask natt søvn før vi, 5 om morran dagen etter, stod opp for å rekke gaten til Chobe National Park (Nordre del) kl 6 for ny «game watch». Ikke like mange som kvelden før, og vi bestemte oss raskt for å dra videre langs elva Cuando, som skiller Namibia og Botswana. Egentlig var planen å dra innom Namibia, men med litt få kalenderdager igjen bestemte vi oss for å dra direkte med til Savuti og Savuti Rest Camp. Ikke veldig langt å kjøre, men av en eller annen grunn mente Google det skulle ta 5-6 timer. Det viste seg å være helt rett. Ikke spesielt fin vei. Men frem kom vi.

Og endelig, rett før campen, møtte vi en roadblock på 3 løver. Det som Lonely Planet mente var garantert å få sett i Chobe. Litt underholdende var det når vi kom til Savuti og vakta ikke hadde sett løve på 2 uker. Det i seg selv var ikke morsomt. Det som derimot var morsomt var at når vi senere skulle ut å kveldens Game Watch var campen helt tom for ansatte. Ingen vakter, ingen i kiosken, ingen ved inngangen… og hvor var de? Jo, de hadde tatt seg en kjøretur for å se månedenes høydepunkt. Nemlig løver i Chobe. He he. Det kjørte de ansatte i parken rundt, mer ivrig enn noen annen turist, for å se løver. Og sjelden har jeg sett så mye glede bak på en safaribil. Synd vi ikke fikk tatt bilde, for det var litt av et syn. Så at vi, i det hele tatt, så løver her, var definitivt ingen selvfølge. Shame on Lonely Planet! Men det at vi hadde sett løver gjorde at vi kunne senke skuldrene litt og nyte resten av det Chobe har å by på.

Tilbake i leiren var det, på kvelden, én viktig regel. Hold deg nær bilen og bålet. Ikke gå til dusj/toalettene. Kjør bil. For her var det ingen gjerder mellom oss, løver og leoparder.

Nok om dyr og nasjonalpark. Utover kvelden ble det et helt annet fokus. Jeg ble kvalm, begynte å kjaldsvette og benet hovnet opp. Matlysten forsvant. Det var som å ha tråkket over. Halve foten ble blå/rød, og jeg klarte ikke lenger å få på foten. Olav og Harald spøkte med at eneste løsningen kanskje var å kappe den av. Da kunne vi, i det minste, ha nok til litt grillmat dagen etter også. Men på dette tidspunktet trodde jeg nesten litt på at dette kanskje ville bli siste utvei.

For værre skulle det bli. I løpet av natte ble jeg pillemisbruker. 2 Paracet kl 01. Måtte hinke ut av teltet, med hodelykta på maks, lysende rundt etter løver, for å komme til sekken og nødpakka. 4 timer senere måtte jeg gjøre det samme på nytt. Følte jeg lekte med livet. Å miste benet nå hadde bare vært en bagatell. Her stod det om livet. Løvene lå sikkert i gresset, klar for morgenens første måltid. Heldigvis overlevde jeg denne natta. Men Game Watchingen som startet 06 neste morgen var en tåkeheim i min verden. Lå i baksetet og prøvde å holde meg fast til livet 🙂 . Mye til selskap var jeg i hvert fall ikke. Men Olav og Harald lot meg være litt i fred, og formen tok seg noe opp utover morgenkvisten. Ryktene (noen vi snakket med dagen etter) sa vi kunne vært vitner til at en løve hadde tatt en impala på et tidspunkt. Vi så det var en del bevegelse på en slette. Men gav opp etter 5 min. Hadde vi stått litt lenger hadde vi også sett det. Æsj. Men for meg var det det samme for min del.

vi tok samme morgen frokost/lunsj midt mellom løvene. I Lonely Planet var det merket som lunsjsite. Men midt i busjen var det, og Harald og Olav kikket skremt rundt seg mens de lagt mat.

Selv om formen var dårlig var det vanskelig å ikke la seg underholde å kjøreturen tilbake. I perioder trodde jeg bilen hadde møtt sin siste tur. For vi kjørte sikkert igjennom 500 dype vanndammer på opp mot en meter dype. Harald kjørte og koste seg sikkert maks. Utrolig nok kom vi ut av parken uten å ødelegge bilen eller sette oss fast en eneste gang. Bortsett fra at bilen ikke så ut. Så ved ankomst på The Bridge Backpacker i Maun var det bare å vaske bilen.

Men foten var nesten like vond. Så dagen etter fikk vi tak i antibiotika og cortison. Og farmasøyten mente det var et edderkoppbitt. Ikke et kritisk ett, men tydelig et bakteriinfeksjon. Hadde nok gått over etter noen uker, men godt å få det bort.

Victoria Falls

Takker for alle kommentarer som legges igjen! Relativt god respons også. 😊 Det skal dere ha!

Vic’ Falls fremstod enorm etter en lang periode med mye regn. I perioder er det nesten ingenting vann som renner over kanten. På denne tiden er det stikk motsatt. Vi visste jo det. Men sett i etterkant var vi allikevel ikke helt forberedt på de enorme vannmassene som også finner veien opp igjen. Jeg tuller ikke når jeg sier at det høljregna oppover. I perioder styrtregnet det kun pga kreftene fra fossen 100 meter nedenfor. Over oss var det solskinn og ellers ingenting som antydet dette voldsomme regnværet.

Men, som du kanskje ser var vil ikke kledd for dere. Sko, klær og skulderveske var ikke den perfekte kombinasjonen med vannmengdene som møtte oss. Og vi ble gjennomvåte. Harald sin mobil tok kvelden og våknet ikke igjen før dagen etter. Men noen steder var det relativt tørt, og Vic’ Falls åpenbaret seg fra sin beste siden.

Så for å oppleve kreftene er dette tiden å dra hit. For å sett hele kløfta samtidig bør man dra når det er mindre vannføring.

Men vil påstå at det var finest fra Zambisk side når vannføringen var så stor.

Ellers besøkte vi Victoria Falls Hotel på kvelden og tok strikkhopp fra brua mellom Zambia og Zimbabwe.

Men livet er fint i det ene øyeblikket, men dette snur fort. Vi så det var lite trafikk ved grensen til Zambia. Så tenkte derfor at turen over skulle gå raskt og smertefritt. Så feil kan man ta. Etter flere timer i grensekontrollen gav vi nesten opp. Makan til papirmølle.

Og det samme måte fylles ut flere ganger. Et sted for å tolle inn bilen. Ett sted for for å betale forsikring. Ett sted for å betale veiavgift. Ett sted for å betale offentlige avgifter for å være i landet. Siste betalingsposten var mest fasinerende. Et gammelt ektepar bak en vaktbu som samlet inn penger for kulturell utvikling i landet (noe sånt). Men til slutt var vi igjennom og vi fikk booket oss inn på Jollyboys Backpackers, i Livingston, før mørket la seg. Anbefaler stedet forresten. Meget behagelig sted for backpackere. Noe helt annet enn Victoria Falls Rest Camp, som, i våre øyne, ikke var et like sosialt sted.

Akkurat nå sitter jeg å slapper av på The Royal Livingstone Hotel.

Her venter jeg på Harald og Olav som er ute i Angels’s Pool. Devils Pool er ikke åpent pga enorme vannmengder. Jeg stod over dette. Var redd for å ramle utenfor kanten 🙄

Drar snart videre til Botswana og Chobe Nasjonalpark.

Khama Rhino, Elephant Sands og Zimbabwe

Etter bedøvelse av en Sable og en Eland, i Matamba bush, gikk neste 5 timer til kjøring til Khama Rhino. I Khama Rhino Sanctuary, der de har jobbet hardt for å få opp neshornstammen, er det ca 35 hvite neshorn og ca 4 svarte nesehorn. Innenfor et relativt begrenset område. Egentlig var dette bare et mellomstopp, så ingen store forhåpninger. Vi spiste en bedre middag, sent på kvelden, og tenkte det var det. Takk, Olav, for meget god middag, selv med litt begredelig kjøtt.

Neste dag, etter 3 timer rundt i parken, gav vi egentlig opp og tok derfor en liten lunsjpause.

Men en lunsj var nok, og gav oss nytt håp. Derfor tok vi en siste runde i parken. Og da fant vi endelig en flokk med hvite neshorn. Har lagt til et bilde under her.

Og da dro vi videre til Elephant Sands. Regntid gir oss noen utfordringer her nede. Lite regn totalt sett, faktisk, men dyrene finner vann andre steder, og det er nok til at når vi ankom Elephant Sands var beskjeden at det ikke var noen elefanter der. Fantastisk! Men vi fikk besøk av en African Wild Dog. En sjelden sak som egentlig ikke hører hjemme her. I ekstase vekket vi Harald, men eneste han gryntet var, «hæ, seriøst, er det en hund utenfor. Hva er spennende med det?!». Makan til engasjement skal du lete lenge etter!

Men noen elefanter så vi da…

Grensen fra Botswana til Zimbabwe var jo en meget interessant affære. En mr scam «hjalp» oss med papirene. Ikkje fordi vi ønsker det, men fordi han var en del av et fantastisk økosystem der grensevakter og løpegutter jobber side i side. Tilbudet var definitivt ikke et frivillig tilbud. Snakk om å bli lurt på grensen. 800 kr for 3 pers og 800 kr for bil. Dobbelt av vanlig. Takk vakter og politi i Zimbabwe! Takk for en varm velkomst! Og velkommen til Norge skal dere være. Da skal dere få lov til å betale dobbelt for alt!

Nå er vi på Victoria Falls Rest Camp og spiser Impala, Villsvin og Krokodille. Nam. Rusler vel bort til Victoria Fall i morgen. Litt mer folk her. Og fin underholdning fra lokalbefolkningen. Som dere ser må Harald betale det vi skylder fra grensepasseringen med å opptre her.

Matamba Bush Campsite

Olav dukket til slutt opp, etter å måtte henge en dag alene i Amsterdam. Ironisk nok ble også dette flyet forsinket. Hvorfor? Jo, måtte vente på 3 passasjerer. I nesten 3 timer. Og vårt fly kunne ikke vente 5 minutter engang, et halvt døgn tidligere, når Olav selv var forsinket. Småmorsomt.

Men ca kl 14, den 15.feb, hadde vi fått plukket opp både bil, óg Olav, og var endelig på veg ut av Johannesburg. Etter tips fra Bushtracker Africa ble derfor neste stopp Matamba Bush Campsite, ikke alt for langt unna. «Et sted på vegen» som skulle ende med å imponere neste dag.

Middagen ble kjøpt inn på en lokal Spar-butikk og servert over bålet noen timer senere. Oss alene ute blant dyrene i Afrika. Olav stod for maten. Jeg og Harald for å få opp teltet. Makan til effektivitet skal du lete lenge etter 🙂

Fredag 16.feb: Klokka er bare seks om morran. Vi kvekker til. Plutselig står farmen-eieren utenfor teltet. Vi blir bedt med på jakt. En veterinær skal, ved hjelp av helikopter, skyte bedøvelsespil på to dyr i løpet av de første morgentimene, og behandle de for skader de har pådratt seg. Og selvfølgelig, vi blir med. Noe vi aldri angret på. Vi, i full gass med bil, etter helikopteret. Og Helikopteret svevende bare noen meter over tretoppene.

Og tre timer senere var det gjort. Godt jobba.

Og for å sette ressursene de brukte denne dagen litt i perspektiv. Bare helikopteret kostet, disse timene, ca 13 000 kr. Og alt sammen kun for å hjelpe noen ville dyr. Fasinerende.

Khama Rhino Sanctuary neste.