Alle innlegg av Tarjei

Bocas Del Toro | Back to Panama City

Det går alltid raskt på slutten av en ferie. Og det gjordet det her også. Så siste reisepost kommer her litt på etterskudd (i god tid etter hjemreise). Allikevel var de siste dagene vel så bra som de tidligere og fortjener å få en plass her de også.

Som nevnt i forrige innlegg bestilte jeg et par dykkinger litt utenfor Bocas Del Toro, nærmere bestemt «Gring House» (12 m) og «Lunch box» (16 m). Booket via Panama Diving School som ligger ute på Isla Carenero, en øy retten utenfor Bocas Town (ratet med 5 av 5 stjerner). Anbefales å bruke. Litt bedre å starte turen her fremfor ett av stedene inne i byen. Mer rolig av avslappende start på turen. Og to dykk (ca 45 minutter pr dykk) kostet 90 dollar.

Loggbok dykking #7 og #8 (Foto: Tarjei)

Fikk sett to store rokker, samt dykke igjennom styrhuset til et 10 år gammelt skipsvrak (ganske stor katamaran / seilbåt). Bocas Del Toro kan dessverre ikke skryte på seg å være helt på høyde med Mauritius, men definitivt verdt et dykk! Men dessverre fikk jeg nesten ingen bilder / videoer av det siden knappen på GoPro hang seg opp under 5 meter pga trykket. Neste tur må jeg definitivt få tak i undervannskamera-etui til GoPro!

Lastet og klar med dykkerutstyr (Foto: Tarjei)

Bocas Del Toro | Isla Colón: Bat Cave er også noe Bocas Del Toro har å by på. Siste dagen leide vi elektriske sykler og syklet over halve øya, opp til en grotte i fjellet. Utenom at Harald mistet kjedet på veien oppover gikk selve sykkelturen uten større overraskelser.

Krise…kjede har hoppet av (Foto: Tarjei)

Men grotten var av det mindre sjarmerende slaget. ti-tusenvis av flaggermus sammen med edderkopper og enorme stankelbein. Og i grotter der vannet nådde deg opp til hofta kjente du bare at noe svømte rundt beina dine, uten at du helt visste hva det var. En opplevelse litt utenfor komforsonen kan man si. Men også et av områdene på øya, og nær Bocas Del Toro, som fremstod mest jungelaktig også. Rett ved inngangen var en en Canadier som hadde slått seg til ro og drev med community-arbeid for en grønnere verden, og samtidig lånte ut støvler til grotteturen. Du kunne selv velge å betale eller ikke. Hele grotteturen hadde litt rar innsalgsmetode…men kanskje ikke så rart…sikkert ikke veldig mange som tar turen…man skal like edderkopper og flaggermus for å dra hit 🙂

Enorme mengder med flaggermus samlet på ett sted (Foto: Tarjei)
Inngangen til flaggermusgrotten (Foto: Tarjei)
Fotograf i jungelen på Isla Colón (Foto: Tarjei)
Olav og Harald i jungelen på Isla Colón (Foto: Tarjei)

Bocas Del Toro | Floating Boat | Boya De Vida: Og før solnedgangen rakk vi også en liten tur ut til Boya De Vida på en av to flytende barer ute i lagunen.

Boya De Vida (Foto: Tarjei)
Boya De Vida (Foto: Tarjei)
Floating bar, Bocas Del Toro

Bocas Del Toro Town |

Bocas Del Toro Town (Foto: Tarjei)
Bocas Del Toro Town (Foto: Tarjei)
Isla Carenero | leiligheter på vannet (Foto: Tarjei)
Bambuda Hostel (Foto: Tarjei)

Av de litt mindre spennende delene av turen

Lost and Found | Litt vel oppskrytt eventyr

Skulle angivelig være et fantastisk startpunkt for en Indiana Jones lignende tur. Stede bar preg av å være forlatt. Stedet var litt «gitt opp». Og motorveien lå rett nedenfor. Kanskje en av de mer oppskrytte stedene langs ruten..slik det fremstod på vår lynvisitt. Vi rakk også en liten matbit, men det var tortillalefse med kun bønner i…vet ikke helt om vi har trua på vegitar-temaet de promoterer…her bør de komme seg tilbake til vanlig burger og taco 🙂 …ja, og nesten så jeg glemte det, men bak resepsjonen satt ei dame som virkelig ønsket å bli borte. Trodde ikke det var mulig å hjemme seg mer bort…

Utsikten fra Lost and Found var ok..hvis man klarte å se over blikktaka (Foto: Tarjei)

Veien hjem

Ble litt mer spennende enn vi hadde tenkt. SKulle jo rekke flyplassen. Da var det litt upraktisk at det var over 100 km mellom stasjonene ifm et fjellpass. Vi ente med nesten tom tank – 10 km igjen. Flaks!

Show Pony igjen

Ja, selvfølgelig rakk vi innom her også en tur på tilbakeveien også 🙂

Langt ut til vannet, Show Pony (Video: Tarjei)

Takk for at du fulgte med. Over og ut for denne gang! 🙂

Bocas Del Toro

Minner om at noen flere bilder fra turen kan sees på Olav sin Flickr-profil her.

Som nevnt i forrige post var det ekstremt dårlig nett på Red Frog / Bastimentos. Så ble litt meningsløst å surre på nett da. Men nå er vi tilbake i Bocas Town og sivilisasjonen, og kontakten med omverdenen kan gjenopptas på en skikkelig måte. Derfor ofrer jeg litt tid på en ny post allerede nå.

Dagene på Bastimentos var av det rolige slaget. Alt lukket ned i 22-tiden. For en mann som Harald (og delvis Olav) er dette alt for tidlig. Harald imponerte og klarte derfor å hale ut en av kveldene med businessprat med en Canadier, som har flyttet til Panama som skatteflykning, helt til ut i de sene morgentimer. Tipper de ble enige om å kjøpe opp Red Frog øya, få guffet det opp litt, og tjene hauger av cash. Blir spennende å se om det er Harald og Canadieren som sitter å venter på oss med happy hour neste gang vi ankommer øya 🙃

Allikevel, Bastimentos og øyene rundt er virkelig frodig og ubebodd (selv om det virker å endre seg fremover). Igjengrodde områder med jungelaktige stier overalt.

Veien opp til Selina Hostel, midt på Bastimentos (Foto: Tarjei)

I tillegg til spennende jungelvegitasjon klarte vi også å spore opp et dovendyr som sov i en av tretoppene, men siden jeg tydeligvis har et veldig dårlig mobilkamera er det ikke lett å se:

Dovendyr, Red Frog Jungle (Foto: Tarjei)

Jeg hadde ikke sett for meg at Samsung Galaxy Ultra-versjonene er sååå mye bedre til å ta bilder. Men som du ser på Olav sin Flickr-side fikk han et myye bedre bilde med sin Utra-mobil 😬🙂 Jeg kan ikke tenke meg at han er sååå mye bedre fotograf, selv om han generelt tar helt greie bilder han også, så her er det kun kamera som kan være forklaringen. 🙂

I tillegg skulle det angivelig være aper på øya, men det var klin umulig å finne. Kan være Bastimentos/Panama skryter på seg litt for mye her. For når vi ikke ser ÉN eneste en, fremstår apene som utryddet. Vi får anta at det kanskje er et par der som har gjemt seg skikkelig godt.

Bastimentos kan definitivt anbefales for rolige og avslappende stemning nært innpå det karibiske hav og frodig jungel, men det er begrenset hva du kan se av dyreliv, så greit å ta det i betraktning hvis man skulle finne på å dra dit senere. Zapatilla-øyene (to små øyer) litt lenger ut kan også anbefales noen timer for å titte på litt urørt natur og ekstremt blått og innbydende hav/strand. Øyene her ble kalt «Monkey Island», men heller ikke her så vi noen aper. 🤨🐒

Zapatilla / «Monkey Island» (Foto: Tarjei)
Jungelen på Zaptilla (Foto:.Tarjei)

Men nok om det. Nå er vi tilbake til Bocas Town og har booket oss inn på Bambuda Hostel. Olav og Harald er på øy-/barhopping i egen outfit…;

Olav og Harald klar for Filthy Friday (øy/barhopping) (Foto: Tarjei)

…mens jeg slapper av på hostellet. Jeg har bestilt dykking i morgen tidlig mens de sannsynligvis sover ut. 🙂 Takker herfra for denne gang.

Frokost, Bambuda (Foto: Tarjei)

Bastimentos | Red Frog beach

Selv om det er utenfor høysesong traff vi er tidspunkt med mye besøkende, og vi har måttet flyttet fra Bungalow første natt til telt natt nr 2 og doorm siste natta. Fremdeles på Palmar Beach Lodge / Hostel. Litt upraktisk å måtte sjekke ut og inn hele tiden, men endelig har roen senket seg.

Siste dagene har bydd på litt jungelturer, litt delfinspotting og snorkling.

Telt, Palmar Beach
Coral stop
Coral stop
Zapatilla

Litt dårlig nett her, så får heller oppdatere litt mer senere.

Las Lajas 👉 Bocas Del Toro

Vi ble nok en dag for mye i Panama City. Men kom oss av gårde på dag 3, søndag. Og har fått oss leiebil for resten av reisen. Vi fikk i det miste med oss Nasjonalparken i byen og Panamakanalen. Sistnevnte var en turistfelle. Men vi fikk i det miste stemmen til Morgen Freeman som fortalte hvordan kanalen ble til på et IMAX-lerret. Og knipset et bilde eller to blandt 1000 andre turister. En kanal på denne størrelsen er jo i utgangspunktet som en våt drøm for en tidligere slusevokter. Olav delte ikke helt der synet og kjedet seg fordervet, men ble allikevel med. Kred til gutten. Freeman og IMAX redda vel det besøket 😄

Fraktskip på veg ut av kanalen (Foto: Tarjei)
National Park Metropolian, Panama City (Foto: Tarjei)
To turister spottet i samme park (Foto: Tarjei)

Før valget endte på Bocas Del Toro som første del av turen var det mye frem og tilbake ift å besøke San Blas. Men siden det var tilnærmet umulig å få god informasjon om hvordan komme dit med egen leiebil måtte vi endre planen. Sannsynligvis kan vi få det til på slutten av oppholdet her i Panama, men må bytte til 4 hjulstrekk for å få lov å kjøre inn. Dette har med at det har vært Corona, med få turister, i to år, og veiene har ikke blitt vedlikeholdt slik de pleier.

Turen til Bocas Del Toro tar ca 9-11 timer fra Panama City. Vi bestemte oss derfor for å ta en mellomstopp på Stillehavssiden ca halvveis, ved Las Lajas, på et strandsted som hadde det orginale navnet Show Pony. Her viste det seg at en av de lengste og flotteste sandstrendene i Panama ligger. Og her var det billig å overnatte også. For en egen leilighet med basseng utenfor betale vi 1000 kr for 3 pers. Pga strømbrudd som varte hele kvelden og natten fikk vi attpåtil gratis frokost 😊

Show Pony, Las Lajas (Foto: Tarjei)
Show Pony, Las Lajas (Foto: Tarjei)
Las Lajas beach (Foto: Tarjei)
Tilfeldige turister som forsøker å få det perfekte bildet (Foto: Tarjei)
1,2 km strand, Las Lajas (Foto: Tarjei)

Ellers er det ganske fin vei mellom Panama City og Bocas Del Toro. Trafikkontroller kryr det av hver kilometer, men vi har enda til gode å bli tatt, så både vi og politiet har oppført seg så langt 🙂

Neste stopp: Bastimentos Island og Palmar Lodge, Red Frog. Trolig må vi finne et annet sted etter første natta pga at de er fullbooket 😬 Vi får håpe det går i orden.

Taxibåt fra Almirante til Bocas Del Toro (Foto: Tarjei)
Videre båt fra Bocas Del Toro/Isla Colon til Red Frog Marina (Foto: Tarjei)
Taxibåt (Foto: Tarjei)
Isla Colon (Foto: Tarjei)
Isla Colon (Foto: Tarjei)
Gangvei over til nordsiden av Bastimentos (Foto: Tarjei)
Playa Red Frog (Foto: Tarjei)
Mulig overnattingsmuligheter, Red Frog (Foto: Tarjei)

Panama City | Selina Casco Viejo

En reisetid på 18 timer, og deretter 7 timer forlenget døgn tærer på kreftene. Vi klarte å holde oss våkne til 23 første kvelden. I praksis 06:00 norsk tid. Og det var nok til at vi klarte å snu døgnet på første forsøk. Men har fremdeles en tendens til å våkne lys våken I 3-4 tida om natta 😬

Uansett, 35 grader og et hostel med takterrasse er ikke feil! 😎

Takterrassen på Selina Casco Viejo Hostel, Panama City (Bilde: Tarjei)
Whiskey Sour har også blitt Haralds favoritt (Bilde: Tarjei)

Uansett, Casco Viejo er Panamas gamle by, og har vært området vi har tilbringet de første dagene i Panama. Et veldig sjarmerende område med gamle og falleferdige bygg og nyrestaurerte om hverandre.

Gamlebyen Casco Viejo, Panama City (Bilde: Tarjei)

Siden også denne turen planlegges underveis har det vært litt fokus på å få på plass en reiseplan. Og den kom delvis på plass og ser ut til å bli følgende:

  • Parque National nær Panama City
  • San Blast
  • Sørkyst
  • Bocas Del Toro
  • Sørkysten
  • Tilbake til Panama

Leiebil henter vi ut i morgen, søndag, og satser alt på at den er god nok til å komme seg frem på noen av Panamas dårlige veisystemet.

Komformessig sover vi på doorms der andre ligger og snorker og bråker. Det er også billig. Alternativet hadde fort vekk vært 1000 kr natta. Som vanlig sover Harald som en stein, mens jeg og Olav må ta til takke med noen få timer hver natt. Men blir nok sakte men sikkert litt oppgradering etterhvert som vi kommer oss ut av Panama City der prisnivået er noe lavere. Man merker at dollaren er sterk og Norske penger strekker ikke like gangt som for 10 år siden. Alt er nesten dobbelt så dyrt som det vi er vant med 😬💸💸

Neste | Panama

Da er det bare kort tid til neste reise. Planen var i utgangspunktet Kamerun, men pga regnsesong ble reiseplanen endret til Panama. Så har vi Kamerun til gode til en senere anledning. Panama er vel ikke helt feil det heller 🙂

Foreløpig kort om flyturen med live link:

Inspirasjon til reisen:

Første reisemål blir 2 netter i Panama City, nærmere bestemt «gamlebyen» ved navn Casco Viejo (San Felipe), der vi overnatter på Selina Casco Viejo Hostel. Jeg og Olav vil møte Harald der som allerede har vært på reise i Costa Rica i 2 uker. Vi gleder oss, selv om det nok blir hardt å forlate de som er igjen hjemme. Hold dere oppdatert ved å titte innom siden en gang i ny og ned de neste to ukene.

Reisen starter på Hauketo stasjon (Foto: Tarjei)
Toget går 06:33 (Foto: Tarjei)

Mauritius | Oppsummert

Kart | hvor var vi

Beste steder | Hvor du bør dra
Reiser man rundt på Mauritius vil man alltid finne en fin strand, uansett hvor du er. Jeg er ikke sikker, men inntrykket er at kysten/korallene er røffere jo lengre sør man kommer på vestkysten. Jo dyper man ønsker å dykke jo lengre ned mot Le Morne drar du. Og motsatt. Snorkling opplevdes best nordover fra Flic En Flac. Så kort oppsummert:

  • Blue Bay / Blue Bay Marine Park: Lavterskel snorkling. Nær flyplassen. Beskrives som et av de bedre stedene å snorkle. Mener nok Trou-aux Biches var bedre, men å bruke en dag eller to ved Blue Bay kan være verdt det.
  • Le Morne: Ganske utilgjengelig sted hvis du ikke bor på resortet. Kjør forbi om du ikke skal overnatte her eller spille golf.
  • Flic én Flac: Fin strand og perfekte dykkemuligheter
  • Trou-aux Biches: En av de fineste strendene. Fint å snorkle i lagunen.
  • Grand Baie: Rolig, lite, sted med fin «havnestrand» og sjarmerende gater
  • Chamarel: Ok sted å ta en utflukt, litt opp i høyden. En avveksling fra strandlivet
  • Trou d’Eau Douce / Ile aux Cerfs: Trou d’Eau Douce er et lite sted. Men herfra arrengares det båtturer ut til Ile Aux Cerfs. Kan være en av de fineste strendene / øyene (Vi rakk aldri å ta turen).
  • Ambre Mauritius (Palmar): Fantastisk resort. Litt mindre strand enn de reklamerer for, men alt i alt får du mye for pengene.

Reisemåte | Fly | Leiebil
Vi reiste rundt med en liten leiebil fra Morisoleil Car Rental Ítd via Discover Cars. Et billig utleieselskap på Mauritius. En mann leverte bilen på hotellet når vi skulle ha utlevert bilen og hentet den ved avgangshallen når vi skulle levere den tilbake. Og siden vi betalte en egenandelsforsikring via Discover Car trengte ikke Morisoleil å låse penger på kortet heller, så eneste vi trenger var å betale nøyaktig leiebeløp når vi hentet bilen. Tilnærmet ikke noe papirarbeid ved utlevering. Ingenting ved tilbakelevering. Aldri opplevd noe enklerer.

Flyet vi tok var Air France ned, via Paris. Bra service, servering og underholdning ombord. Air Mauritius opp igjen viste seg å være hakket bedre, så om det passer like godt tar du heller de. Grunnen til at vi fikk Air Mauritius opp igjen var at de fløy på vegne av både KLM og Air France (slått sammen flyvninger), så litt tilfeldig. Ift flyprisen måtte vi godta nesten 7 timer ventetid i Paris på veg tilbake. Det er i lengste laget. Litt pussig at Air France selger slike «ferdige pakker» med så stor ventetid mellom to flyvninger. Ok når man ikke bestiller igjennom ett og samme selskap, men det gjorde vi her.

Prisnivå

  • Flyreise: 7 000 kr/pers t/r
  • Leiebil 2 uker: 3 300 kr (Kia Picanto eller tilsvarende) inkl egenandelsforsikring
  • Overnatting
    • Le Peninsula Resort & Spa, Blue Bay: 1450 kr/natt for 2 pers, inkl frokost og båttur til Blue Bay Marine Park og lån av snorkeutstyr
    • Be Cosy, Trou aux Biches: 1300 kr/natt for 2 pers, inkl frokost, båtur ut til lagunen for snorkling og et fantastisk basseng med bar midt i bassenget. Rompris helt ned til 725 kr/natt.
    • Ambre Mauritius, Palmar: 2600 kr/natt for 2 pers, all inclusice
  • Dykkersertifikat Cmas Nivå 1 (Open water, 25 m): 2 480 kr (6 dykk på ca 40-60 min per dykk)

Mat og drikke
En hummermiddag med drikke inntil kostet ca 800 kr for 2 pers («ekstremt dyrt»). Normalt kostet en middag under halvparten. Forvent ca 1/4 av norske priser hvis du klarer å holde deg på normale restauranter/barer.

Takk for at du tok deg turen innom. Håper du ble fristet til å ta turen 🙂

Dykkersertifikat Cmas Nivå 1 | 25 meter dybde (Foto: Mona)

Grand Baie | Belle Mare

Siste stopp er Ambre Resort litt sør for Belle Mare. For å komme oss dit kjørte vi langs kysten i nord, via Grand Baie og nord- og østkysten. Og sett i ettertid kunne vi gjerne brukt litt mer tid Grand Baie. Et sjarmerende sentrum med fantastisk utsikt over «havna»

Grand Baie beachfront, midt i sentrum (Foto: Tarjei)

Vi hadde, som sagt, plan å følge sjøstripa hele veien fra Grand Baie til Belle Mare. Det viste seg å være litt dristig. Vi endte på en avsidesliggende vei som varte langt og lenge. Veien ble bare mindre og mindre. Til slutt var det ikke grusvei engang. Og vi endte bare mot en privat port. Klønete. Halvtime kastet bort.

Notre-Dame Auxiliatrice de Cap Malheureux, nord for Grand Baie (Foto: Tarjei)

Uansett, glad vi leide oss bil. Føler vi kjenner Mauritius langs stort sett hele kysten nå. Og vi vet nok hvor vi skal dra neste gang. Enten til et rolig resort i øst eller litt mer livlig sted i vest (Flic en Flac eller Trou-aux Biches). Eller begge deler. Anbefaler uansett Flic én Flac og Trou-aux Biches. Og kanskje noen dager på et herlig resort i nærheten av Belle Mare.

Uansett, nå er vi da på det fantastiske stedet Ambre Mauritius, litt sør for Belle Mare. Dette er et paradis på jord. Og her er det bare å innta horisontalen de siste dagene av ferien. Noe som også var planen. All Inclusive koster ca 2600 kr/natt for 2 personer hos Ambre Mauritius.

Ambre pool (Foto: Tarjei)
Ambre (Foto: Tarjei)
Ambre (Foto: Tarjei)
LUX beach (Foto: Tarjei)
Ambre beach (Foto: Tarjei)
Ambre Resort, utgangen fra rommet (Foto: Tarjei)
Ambre beach, utsikt fra rommet (Foto: Tarjei)

Dette har vært en aldeles nydelig avslutning på ferien!

På lørdag (27.nov) vender vi nesen hjem.

Mauritius-Frankrike | AF7965 | MK14 | 19:50 Norsk tid | 11h45 | Airbus A350-900 | Live Tracker

Frankrike-Norge | AF1774 | 14:15 | 2h20 | Airbus A320-200 | Live Tracker

Litt artig at Norge og Mauritius er listet som nr 2 og 3 på beste reisemål i 2022 av Lonely Planet.

Trou-aux Biches

Vi rakk akkurat innom Domaine Anna Garden kvelden før vi dro fra Flic én Flac. Litt usikker på konseptet. En hage med masse vannfall, akvariumsfisker og dammer med en restaurant midt innimellom. Langt unna sentrum og stranda. Veldig fint og resort-aktig. Men ingen overnatting. Og like populært blant lokale som turister. Her fikk vi hummer og et ellers herskapelig måltid, med forrett, drikke, dessert og til 800 kr for 2 pers. Dyrt for her å være (ca 50 % dyrere enn det som ansees som normalt dyrt), men duverden hvor mye man fikk for disse pengene. Anbefales. Litt «heldig» var vi også som fikk med oss en lokal bryllupsfest som startet mens vi satt der. Noe merkelig at de skulle ha et skolekorps som introduksjon når de kom, men litt mer betryggende var det å høre at de faktisk kunne spille Kygo som festmusikk litt senere. Det er faktisk litt for mye indisk musikk ellers, så litt avslappende å høre at de faktisk glimter til med litt annet.

Domaine Anna (Foto: Tarjei)
Domaine Anna (Foto: Tarjei)

Men nok om det. Dagen etter var våres dager over på Flic én Flac. Og en 1 1/2 times kjøretur gjennom Port Louis, og via kyststien derfra og opp, var vi fremme ved Trou-aux Biches. Og det er her vi er nå. Mona hadde fikset et fantastisk overnattingssted til 1300 kr natta. Be Cosy Apart Hotel ligger rett på andre siden av veien til Trou-aux Biches sin fantastiske strand.

Bassengbaren hos Be Cosy Apart Hotel (Foto: Mona)

Og også her er båttur, snorkling inkludert i overnattingen. Og også paddelboard og andre vannaktiviteter er inkludert. Det koster nok ganske lite å tilby, men gjør totalopplevelsen veldig mye bedre. Denne måten å tilby tilleggstjenester ser man i mindre grad andre sydensteder. Her skiller Mauritius seg ut på en veldig positiv måte Og faktisk er korallrevene utenfor her de beste vi har snorklet ved til nå. I motsetning til Flic én Flac er det jevnere havbunn her. Korallene strekker jevnere utover. Gøy for snorkling. Men tror nok fremdeles Flic én Flac er bedre for dykking. Der er det store høydeforskjeller, store steiner med koraller og tuneller. Gøy på hver sin måte.

Men nevnte jeg det? At jeg nå faktisk har Cmas level 1 dykkersertifikat. Og kan gå ned til 25 m. 🙂

Tarjei med dykkersertifikat Cmas Level 1 i hånden utenfor Exploration Sous-Marine (Foto: Mona)

…og på den fantastiske turen dit opplevde jeg (Mona også på deler av det) å svømme igjennom grotter på 25 meters dyp, så en ENORM hummer inni en av sprekkene i grotte, fikk se to svære havskilpadder og en sverm med rokker (svær flyndrefisk med laaang hale). Og selvfølgelig tusenvis av fisk med alle regnbuens farger. Skulle hatt med cover til GoPro kameraet, så kunne jeg lastet opp video av det, men det hadde jeg desverre ikke. Og uten det er maks dybde 10 meter for kameraet, så tok ikke sjansen. Men kan jukse med en lite videosnutt og noen bilder fra Trou-aux Biches i stede:

Og verdt å nevne at Mauritius faktisk er et veldig trygt sted å være. Lite kriminalitet og ingen problem å vandre langs den litt mørke stranden seint på kvelden eller natten. Selv de meste slitne streetfood restaurantene viser seg å være av topp kvalitet. Er bare en ting å si, legg ferien din til Mauritius!

Natta på Trou-aux Biches (Foto: Tarjei)

Flic en Flac | Exploration Sous-Marine

Vi kom til Flic en Flac 15.nov. På tre dager har jeg rukket 4 dykk og Mona 2 (hvis i dag er 18.nov). Mona nådde hele 14 meter på dag nr to og var fornøyd med det. Jeg dro videre ned til 25 meter og så en kjempehummer inne en undersjøisk grotte. Utrolig artig. Pris for et dykk er ca 400 kr. Og for dykkersertifikat ca 2300 kr. Exploration Sous-Marine er både dyktige og rimelige. Anbefales!

Diving Mauritius (Foto: Tarjei)

Ellers koser vi oss også her.

Sunset, Villas Caroline, Flic en Flac (Foto: Tarjei)

Vi ser at Covid-19 henger litt i her også, slik som i Norge, og koronasertifikat og munnbind er obligatorisk. Flere utesteder og restauranter har måttet stenge fordi de ikke kan vise til at alle gjestene er vaksinert. Men stort sett merker vi ikke mye til det. Annet enn at vi må gå med munnbind overalt. Så lenge vi går. Derfor viktig å sette seg ned å slappe av relativt ofte 🙂 og sommer og sol er det nå uansett.

Flic en Flac Beach (Foto: Tarjei)

Om man skulle ta en kort oppsummering av Flic en Flac vil jeg si at stedet har perfekte korallrev for dykking, men vurder Trou-aux Biches for den gode opplevelsen for snorkling. Vi overnattet på Anelia Resort And Spa. Er usikker på om vi vil anbefale det stedet. Er litt uorganisert og lite chill. Villas Victoria virket mye bedre og bød på de gode vibbene. Og dykkerstedet Exploration Sous-Marine ligger også her (rett innenfor porten).

Chamarel | Flic En Flac

På tide å komme oss videre. Le Peninsula var definitivt bra. Blue Bay Marina Park var veldig bra. Men vi måtte videre. Å ligge under innflyvningen til Mauritius er greit et par dager, men tror nok øya har så mye mer å gi. Så derfor anbefales det å komme seg videre. Og det rådet fulgte vi. Og kom oss videre. Og med den turboen av en bil vi hadde skaffet oss bare klødde det i fingrene etter å frese av gårde. Ekstremt billig billig bil forresten. 2500 kr for to uker. Og en full tank kostet ikke mer enn 300 kr. Og for det tror jeg vi kan kjøre øya rundt 10 ganger minst. Et kupp med andre ord!

The Mauritius Racing car nr 1 (Foto: Tarjei)

Men, selv om mange liker prat om bil – spreke biler – er ikke det denne tråden skal handle om. Det er «Karamell» (Chamarel). Og Flic en Flac. Men først Chamarel. I Lonely Planet beskrives Chamarel som en tropisk oase i Mauritius (skal ikke insistere på at det er nøyaktig det som stod). Men det er en avveksling fra landet forøvrig – hvite strender og palmer – her er det litt jungel istede. Og et enormt vannfall (kan nok bare kjør forbi – hvis du er fra Norge i hvert fall).

Uansett, etter anbefaling fra Lonely Planet stoppet vi hos Palais de Barbizon, sentralt i Chamarel. Faktisk ganske sjarmerende på sin måte. En eventyrforteller som vert og ei budeie som kokk. Han kjente til Olle (Ole Gunnar Solskjær) – som alle kjenner her nede. Og hun kjente til hvordan få det til å se mest mulig slitsomt ut å servere mat – ikke smil – ikke le – bare gjør jobben din mens du sleper etter deg den kroppen du har. Men maten var god. Bare ikke glem å forberede deg på en og annen turistbuss som nesten kjører ned restauranten hvert 2.minutt. I høy hastighet sitter de på hornet i det de paserer. Duverden hvor mye man får for 100 kr per pers. Ja, glemte jeg å si at det kanskje skulle fremstå litt autentisk? Da var det ekstra kult at man plutselig hørte espressomaskinen rundt hjørne freste bønner for full maskin. Skal du hit vil du bli sjarmet, men vær klar over hva du går til. Faktisk var Mona mindre skeptisk enn jeg var når vi gikk derfra.

Mona spiser en herlig rett hos Barbizon (Foto: Tarjei)

Men rett skal være rett. Det var faktisk veldig godt. Fint servert. Og hyggelige ansatte. Alt i alt 7 av 10 poeng. Mulig det er verdt å ta en tur oppom Rum-destileriet litt lenger opp – det rakk ikke vi – men sikkert verdt en visitt mtp utsikten. Er jo tross alt nasjonaldrikken her 🙂

Men nå nyter vi livet i Flic en Flac, hos Anelia. Vet ikke om det er en person, men stedet er i hvert fall fantastisk.

Honeymoon at Anelia, Flic en Flac (Foto: Tarjei)

På plass | Blue Bay

Endelig fremme på Le Peninsula Bay, Blue Bay Marina Park. Og vi nyter livet. Bortsett fra at Mona hylte litt til når jeg tråkket på en av de mange musene som piler rundt her er vi ganske så fornøyd med tilværelsen. Musa hylte forøvrig nesten like høyt 😄

Det som er deilig med Mauritius er at mye av det som tilbys på hotellet er inkludert. Båttur inn til Blue Bay Marina Park. Inkludert. Paddelboard. Inkludert. Snorkeltutstyr. Inkludert.

Vi er nå i Mahebourg og titter på markedet. Og om litt blir det en liten dupp ute ved korralene ved Blue Bay utenfor hotellet. Og i morgen fortsetter turen til Flic en Flac via Chamarel. Følg med!

Avreise | Følg med

Hvor drar du når høsten er her? Jo, du prøver å komme deg laaangt sørover. Der det garantert er varmt.

Mauritius ligger 3 timer foran Norge. Og har ca 20-30 grader høyere temperatur på denne tiden. Såvidt merkbart. Ryktene sier at det er badetemperatur der nede. Selv om dykkesentrene anbefaler våtdrakt pga temperaturen. Er bare 23-25 grader i vannet. Brrrr… vi tror vi tar sjansen på en dykkert 🙂

Vi flyr ned med Air France. Tenker de har service på nivå med KLM. Og det pleier å være bra. Men hvordan det blir i disse koronadager er ikke godt å si. Munnbind er obligatorisk og du skal teste deg 72 timer før avreise, ved ankomst og dag 5. Og før du drar hjem. Og hvem vet. Plutselig blir vi loset inn på koronahotell når vi kommer ned. Det vil bli en minneverdig tur. Ingen tvil om det.

Flyinfo:

13.nov | 17:30-20:00 | Oslo – Paris | AF1775

13.nov | 23:35-10:45 (13:45) | Paris – Mauritius | AF470

Neste tur går til Mauritius

Først og fremst takk for reklamen til bloggen min fra Øystein. Besøkstallet tok seg betraktelig opp etter 25.sept.

Utklipp: Besøkstall tarjei.net

Det varmer. Men dere som faktisk har endt inn på denne siden får snart følge oss på tur til Mauritius. Avreise er om ca 1 mnd.

Bilde: Goway Travel

Hjemreise / Oppsummering

Flyreise
| 25.11.2019, kl 14:01 (-7 timer)  – 26.11.2019, kl 13:45 |
| 14:03 | Guatemala City – Panama | Flyvning KL3018 / CM555 |
| 18:50 | Panama – Schiphol | Flyvning: KL758 / KL0758 |
| 12:10 | Schiphol – Sandefjord | Flyvning KL1217 |
| Total reisetid: 17 timer |

Kort oppsummering av turen:

  • 12 dager
  • 8 forskjellige overnattinger
  • 3 land (Guatemala, El Salvador og Honduras)
  • 3 store landemerker (Tikal, Copan og Vulcan De Fuego)
  • Totalt forbruk, inkl flybilletter, overnatting, mat og drikke: Ca 19 000 kr
  • 3 på tur (Olav, Harald og Tarjei)
  • Flyselskap: KLM (Terningkast 6 av 6 – som vanlig) – 7500 kr/pers
  • Leiebil, 7 dager: 3500 kr
  • Grensepasseringer: Ekstremt enkelt og veldig hyggelige grensekontrollører.
  • Typisk pris Corona ute på byen: 15 lokale (ca 20 kroner)
  • Typisk pris på en middag: 50 kroner

Anbefaler turen på det varmeste. Ta forholdsregler, men både Guatemala og Honduras fremstår trygge der vi var. El Salvador var heller ingen problem å reise i, selv om her skal man være mer overvåken. Inne i sentrum av selve Santa Ana var det trygt, selv på kveldstid, men på veg inn så man hvor sliten det var, og hvor lite penger mange har å rutte med.

Flere bilder her: https://www.flickr.com/photos/olavstavsholt/

Acatenango og antigua

Vi hadde kun 2 dager igjen og vi måtte rekke en vulkantur. Det stod mellom å gå på Pacaya eller bestige Vulcan De Acatenango for se over til Vulcan De Fuego. Vi visste at sistnevnte ville være den største opplevelsen. Men den innebar også at man måtte bestige en 3976 m høy vulkan der overnatting var en del av greia. Og flyet vårt gikk kl 14 dagen etter. Det kunne gå. Jeg var nok mest skeptisk, men Harald og Olav holdt motet oppe og gav seg ikke. Til slutt fikk vi såpass mange gode svar fra Tropicana Hostel i Antigua at også jeg lot meg overtale til å bli med. Visste jo at dette var en tur man bare «må oppleve», så det å ikke dra hadde vært en tragedie. Tropicana fikset at vi fikk egen guide til toppen og klær som var på plass i bunn av vulkanen slik at vi slapp omveien via hostellet. Dermed kunne vi kjøre rett til vulkanen og møte opp vesentlig senere enn vi ellers måtte ha gjort. Så ca kl 13 begynte vi å gå, selv om de fleste turene startet i 10-11-tiden.

Olav og Harald over den verste kneika. Bare rett vei nå (Foto: Tarjei)

Prisen var såvidt dyrere enn om vi hadde gått sammen med resten av de som reise via Tropicana Hostel, og vi brukte kun 3 timer opp i stede for de 6 timene de andre brukte. Men det kostet og var brutalt slitsomt. 1200 høydemeter og 10 km, med en ekstrem stigning i starten, kjentes flere dager etter at vi kom hjem til Norge.

Base Camp Acatenango med utsikt over til Vucan De Fuego, Mellom-Amerikas mest aktive Vulkan (Foto: Tarjei)

Men når vi endelig kom til toppen var opplevelsen langt over forvetningene. Vulkanen var full av futt og det var nesten umulig å få sove pga drønnene fra Fuego. Det var høyt som et kraftig tordendrønn. Helt sinnsykt. Definitivt en vannvittig bra opplevelse.

Usikten over til Fuego (Foto: Tarjei)
Utbrudd, Vulcan De Fuego (Foto: Tarjei)
Utbrudd, Vulcan De Fuego (Foto: Tarjei)

Og med løpeturen ned fra toppen på 1 1/2 time rakk vi også en rask tur innom Antigua for en dusj og en kjapp sightseeing før flyplassen.

Ikonbuen i Antigua med vulkanen i bakgrunnen og meg i forgrunnen 🙂 (Foto: Tarjei)

Og dermed var ferien over.

Atitlánsjøen / San Pedro

Vi kjørte tidlig fra Santa Ana for å rekke båten over Atitlánsjøen. Den gikk kl 17. Men aldri undervurder trafikken i Guatemala City. Her stoppet det helt opp. Burde kjørt utenom. Og vi tapte tid. Veldig mye tid. I det vi skulle ta av ved innkjøringen til Panajachel hørte vi et smell, møtte sjukebil og en som løp. Flere andre biler snudde foran oss. Vi tok det som et dårlig tegn, tok vrengte bilen rundt og stakk fra stedet vi også. Var nok like greit, for vi skulle uansett ha utrolig flaks om vi skulle rekke fergen uansett. Men resultatet ble uansett at vi måtte kjøre 1 t 30 min ekstra for å kommer rundt innskjøen med bil i stede, og mørket rakk å senke seg før turen var helt ferdig. Og er det noe man ikke skal i Guatemala er å kjøre etter at mørket har senket seg. I følge landsider.no er det pga risiko for landeveisrøveri, men lokale mente det ikke lenger var et problem. Det det mente var problemet med å kjøre seint var heller at man skulle passe på å ikke kjøre på dyr og hull i veien.

Uansett, fremme kom vi, via noen bitte små landsbyer med mayaindianere der vi var usikre på om veien faktisk gikk videre.

Bilveiene i San Pedro, ved Atitlansjøen (Foto: Tarjei)

Vi trodde nesten ikke vi skulle komme ut igjen i de bratte og smale gatene i selve San Pedro. Men frem kom vi og fikk parkert bilen. Da gjenstod det kun kampen om hvor vi skulle overnatte. Harald ønsket sterkt et sted med partyvibe døgnet rundt, men jeg og Olav foretrakk et sted med chilloutområde. Etter et fatalt førstevalg fra Harald mistet han fullstendig mandat og vi endte derfor opp på Zoola i stede for Hostel Fe.

Chiller’n på Zoola (Foto: Tarjei)

Og endelig fikk vi 3 netter sammenhengende på samme sted for første gang på turen. Etter en litt travel ferie så langt var det helt greit, og vi kunne endelig sose rundt, se på kaffeplantasjer, besøke tzutujil-mayaer i landsbyene rundt og nyte utsikten over Atitlansjøen.

Utsikt over Atitlansjøen fra San Pedro (Foto: Tarjei)

Copan og Santa Ana

Ankom Copan 19.nov før solnedgang og fikk sett byen som viste seg i all sin prakt. Litt som det man forbinder med caribisk vibe.

Carnitas Nia Lola, Honduras (Foto: Tarjei)

Harald førte oss hit til stedets hovedattraksjon for turister. Fantastisk mat men ganske dyrt. Gamlemor stod for matlagingen.

Kokken

På gatehjørner stod lokale og solgte mat og drikke til andre lokale. En sjarmerende symbiose av turister og ikke turister som gikk hånd i hånd. Men ingen tvil om at mange lokale har relativt lite å rutte med.

Lokal marsjappe på hjørne

Dagen etter tok vi en rask tur innom Maya-ruinene i Copan. Disse er konsentrert på et mye mindre område enn i Tikal. På mange måter gav det litt av det samme. Så om man drar til Guatemala er det nok ikke mye tvil om at det holder å dra til kun Copan, i Honduras, fremfor å også stresse til Tikal hvis man føler man har litt liten tid.

Maya-ruinene i Copan

Nasjonalfuglen Macaw, Honduras (Foto: Tarjei)

Honduras var trygt og godt på den delen vi var på. Når vi så kjørte mot El Salvador skjønte vi at det ikke var like populært å reise til som turist. På vegen mot grensen var det ingen tegn på turister som var på veg samme veg. På grensen var det kun lokale..og oss. Men de var hyggelige og enkle å ha med å gjøre. El Salvador var generelt en veldig bra opplevelse og vi skulle ønske vi kunne vært der mer enn de to dagene vi var der. Anbefales. Men ser også potensiale for at det er noe uttrygt i noen områder, så her skal du reise på dagtid og tenke over hvor du beveger deg på kveldstid.

Markedet i Santa Ana, El Salvador (Foto: Tarjei)

Ruinene Antigua Escuela De Artes «Old Art School» (Foto: Tarjei)

Typisk buss

Flores og Copan

I Flores overnatter vi på hostel Los Amigos, et sjarmerende sted. Vi bare elsker slike steder. Loungeområder, laid-back stemning og god musikk.

Los Amigos, Flores, Guatemala (Foto: Tarjei)

Og her er det selvfølgelig lagt til rette for aktiviteter for oss ungdommer. Straks vi har kommer innenfor døra og satt oss godt til rette kommer mr captain rundt og selger inn dagens båttur. Med god servering ombord.

Mr Captain på båten sin i innsjøen i Flores (Foto: Tarjei)

Dette viste seg å være en både sosial og fantastisk båttur tilrettelagt for de med Tarzan-gener i blodet.

Eneste frustrerende etter turen var at badeskjortsen ble igjen på båten (jo, jeg hadde skjorts, så ikke gikk ikke naken hjem altså!)

Dagen etter tok vi morgenflyet (nesten nattfly… i hvert fall alt for tidlig) til Guatemala City og leide bil for å fortsette turen mot Honduras og El Salvador. Grensepasseringene til både Honduras og El Salvador var veldig enkle grensepasseringer, og veiene er helt greie.

Tikal og Flores

Siste døgnet har vi vandret rundt ruinene på Tikal. Alle sier det skulle ta 3 dager… Men det gjør det ikke. Det er stort, men holder med en dag med solnedgang + en full dag. Du skal være rimelig sirup om du bruker mer tid enn det. Men det er ganske fantastisk og noe man ikke bør gå glipp av når man er på disse trakter

Hovedtemplene i Tikal (Foto: Tarjei)

Vi booket oss ikke inn på det første og beste, men fikk en guide derfra, Jungle Inn, og overnattet heller litt lenger ned i gata på Tikal Inn for ca 1000 kr for alle i en enkel bungalow. Og med denne guiden fikk vi heldigvis byttet soloppgangsbillett med en solnedgangsbillett, noe vi egentlig ikke skulle fått til. Det viste seg å være et sjakktrekk, og ruinene var ekstra kule på kvelden og natta. Vi hadde med en tysk hobbyfotograf som var veldig flink til å ta bilder, men det endte med at guiden vår ble helt i hundre og vi kom nesten aldri ut igjen fra parken. Håper vi i det minste får noen av bildene han tok.

Går utrolig tregt på nett her, så sliter med å laste opp bilder. Blir litt kort innlegg også pga det. Men er nå i Flores og nyter livet ved vannkanten.

Sunset i Flores (Foto: Tarjei)

Fly videre til Flores (og Tikal)

Gjorde om reiseruta og dro rett til Tikal morgen etter landing i Guatemala City. Vi bodde på et hotell 500 m fra flyplassen, men selv da fikk vi transport bort til avgangshallen når vi skulle reise videre. I området vi overnattet var hele kvartaler sperret med porter og vakter. Tydeligvis noe utrygt. Men innenfor var alt helt greit.Foreløpig har turen gått tilnærmet knirkefritt ? annet enn en litt dyrere overnatting enn vi ble forespeilet. I stede for å betale ca 100 kr/pers ble det ca det dobbelte. Vi ble nok delvis lurt, men var også litt pga en liten oppgradering. Etter en lokal Gallo øl i baren og litt mat rakk vi 5 timer med søvn før turen gikk videre.For å komme oss til Flores/Tikal endte vi med et lite, morsomt, propellfly. Harald og jeg blir som vanlig som små guttunger når vi i tillegg fikk sitte helt foran, rett bak pilotene. Frister virkelig å ta pilotlappen ?

Tanken er å bli her noen dager før vi reiser videre.

Next stop: Guatemala

Endelig ut på tur
Endelig nærmer neste tur seg der jeg, Olav og Harald nok en gang utfordrer skjebnen i et fjernt land. Siste året har, for min del, vært svært travel på jobb, og det føles ekstra fortjent å fjerne seg fra den normale hverdagen. Vi reiser som vanlig uten å planlagt helt de små detaljene, men har foreløpig reiserute som en rettesnor. Vi er svært usikker på om vi rekker Tikal, men målet er Antigua, Atitlansjøen og Copan (Honduras) og Tikal.

Foreløpig reiserute, Guatemala november 2019:
15.nov kl 20:04: Guatemala – Antigua
16. Antigua
17. Antigua – Atitlan
18. Atitlan
19. Atitlan – Copan
20. Copan – Puerto Barrios
21. Puerto Barrios
22. Puerto Barrios – Tikal
23. Tikal
24. Tikal – Guatemala City
25.nov kl 14:03: Guatemala City – Norge

Tidsforskjell i forhold til Norge

Guatemala City:– 7 timer
Panama City: – 6 timer

Om du ønsker å følge – her er flyruten
Reagerer du på at det er mye detaljert informasjon her er det basert på inspirasjon fra Jostein som alltid er glad i flydetaljer.

Avreise 15.11.2019 kl 06:30 (Lokal tid Norge)

06:30 OSL
| KL1140 | Boeing 737-700 | Flytid: 2h | KLM |
08:30 Schiphol

11:20 Schiphol
| KL0757 | Boeing 777-200 | Flytid: 11h05m | KLM |
22:25 Norsk tid / 16:25: Panama City

00:27 Nors tid / 18:27 Panama City
| KL3023 / CM390 | Boeing 737-800 | Flytid: 2h24m | Copa Airlines |
03:04 Norsk tid / 20:04 Guatemala City, La Aurora

Ankomst 15:11.2019 kl 20:04 (Lokal tid Guatemala)

Ellers er det bare å følge med her for oppdateringer.

Mortensrud T kl 03:50, 1°C og regn

What to see (or not to see)

Når en av hovedattraksjonene er Anti Gravity Point skjønner man at Oman har litt mindre å by på enn andre steder i verden. Markedet de skryter av i byen selger lokal parfyme og stort sett kun det.

Markedet i Salalah (Foto: Tarjei)

Vegg i vegg med hovedmarkedet (ikke helt klart om vi faktisk har funnet riktig sted da det er tilnærmet ingen info om noe marked i Salalah) ligger det gamle ruiner. Og det gjelder mange steder…ruiner som minner om en komplisert fortid.

Markedet og ruinene midt i Salalah, Oman (Foto: Tarjei)

Men potensialet her er bra. En fantastisk kyst, stabil temperatur og ett tørt klima. I tillegg er Oman et av landene i regionen med best økonomi, og er også verdens 22. tryggeste land (er referert noen steder i hver fall).

Så vi kan ikke si noe annet enn at vi virkelig bare nyter dagene her nede. Og kan absolutt vurdere å dra tilbake.

Frodige Wadi Darbat (Foto: Tarjei)

Ørkenen øst for Salalah (Foto: Tarjei)

Vurderte å kjøre rundt i sanda med vår 4×4 leiebil, men risikoen for å sette seg fast, med et lite spebarn baki, var for stor, og det ble derfor begrenset med lek og moro. Noe ble det selvfølgelig. Nok til å få Mona til å hyle litt. ? Men der stoppet det. Og vi kom trygt tilbake, uten store utfordringer.

Kamelsafari fra bilen (Foto: Tarjei)

Prisnivået er ellers som Norge / Danmark. Derfor helt greit å ha All Inclusive. Og med egen leiebil får man sett det som er å se. Mest utrolige er at folk orker å sitte mange timer på fellesutflukter, som koster skjorta, for å se på det vi har sett på fra bilen.

Notat:

  • Beste drink her nede (internt): Huawei (Blue Hawaii)
  • Pris hotellet, øl: 2 OMR (45 kr) for 0,25 l
  • Pris hotellet, drink: 3-4 OMR (70-90 kr)

Fanar Hotel + Salalah beach

Ikke helt fornøyd med utsikten fra rommet. Alt for mye palmer i veien. Hva skal vi gjøre med det? Hogge de ned? 🙂 Nei, vi koser oss virkelig. At Oman skulle levere til de grader er en liten overraskelse.

Men dette var ikke helt idyllen vi ble møtt med. Vi hadde bestilt rom med havutsikt og balkong på begge rom. Første natta fikk vi selvfølgelig da ett rom uten havutsikt og ett uten balkong. Bra leveret Fanar! (Not!). Men de la seg i selene og fikset biffen dagen etterpå. Etter å ha forsøkt å lure oss et par ganger først da, vel og merke. Men vi er fornøyd. Til og med Mona er fornøyd. Ikke hverdagskost ?

Utsikt fra rommet

Koko med kokos

Palmeskogen utenfor hotellet

Poolen

Stranda i Salalah sentrum

Bassenget og baren

På veg til Salalah, Oman

Endelig ferie! Og om litt er vi i Oman. Garantert sol og varme. Men litt dyrt. Så får vi se hvor loppet for penger vi blir. Og ingen vet hvor liberalt det er der nede. Blir det tvangskjøping av burka for damene, eller slipper de unna. Time will show ??

Følg ellers med på live-track av flyet her om du skulle være interessert (Flight radar):

  • Fly Norge – Qatar: QR180

Oppsummering, Florida, USA

Der landet vi og er nå tilbake i Norge.

Generelt

Amerikanere er breiale. Matporsjonene er gigantiske. Bilene er store. Og bak de enorme bobilene har de hengende etter seg en enorm pickup på slep. Bare for å kunne kjøre rundt når de har parkert den enorme campingbilen. Og busser går det nesten ingen av. Hvorfor skal det det? Promillegrensen er 0,8, så til og med de som henger på barer på kvelden kan kjøre hjem igjen med god samvittighet (stort sett). Men de skal ha at de er svært serviceinnstilte. På en absurd måte fungerer tipssystemet overraskende bra. I hvert fall for oss. Mulig ikke for de som jobber. Glassene fylles opp i et forrykende tempo, og de spør hvert 5 min om alt er bra. Ikke på en innpålitende måte, men bare for å få konstantert at du faktisk har alt du ønsker. Prisene som oppgis er som regel FØR tax og tips/service er lagt til…ganske latterlig system egentlig. Må liksom legge på 7 % først, og deretter 18 % for service på hele det beløpet.

Miami

Miami Beach Downtown er ganske sliten. Men det endred når man beveger seg vestover. På vegen er det mye byggearbeider. Men straks man beveger seg mot Miami Beach er alt i sin skjønneste orden. Strøkent. Private villaer med egen båtplass så langt øyet kan se. Partyvibber på kvelden. Motorsykelister med stereoanlegg som nesten spiller høyere enn utestedene. Og pimpa biler med neonlys der det er mulig å putte lys.

Kjekt å vite:

  • Über som taxi er best
  • Bysyklene i Miami fungerer bra
  • Let litt for å finne de fineste strendene langs Florida Keys. De «kjente» er ikke sååå imponerende. Bruk instagram. Men husk, mye er privat, og det er ingenting som heter «alminnelig ferdsel»
  • Beregn 6 timer kjøretid fra Miami til key West. Mange fine steder langs veien.

Prisnivå:

  • Leiebil, Ford Mustang, cabrolet, 5 dager: 2700 kr (fri km)
  • Bensin: $3,49/gallon – 7,8 kr/l
  • Bensinforbruk totalt: 430 kr
  • Über fra Fort Lauderdale til Miami Downtown: $34 / 280 kr
  • Bysykler, 24 timer, Miami: $24/pers (200 kr)
  • Overnatting: Gj.sn forbruk (dobbeltrom) ca 900 kr/natt (700 kr/natt – 1500 kr/natt. F.eks. 1500 kr/natt for hotell med basseng på South Beach, Miam, 700 kr/natt på et Motell i Homestead eller 1500 kr/natt på et hostel i Key West)
  • Nationalpark Everglades: $25
  • Inngang John Pennekamp: $9
  • Snorkling John Pennekamp: $65/pers
  • Airboats, Everglades: $25/pers
  • Totalforbruk inkl alt, eks flyreisen: 1200 kr/dag per pers.

Beste steder/opplevelser

  • Mallory Square, Key West: Solnadgangen
  • South Beach, Miami
  • John Pennekamp Coral Reef State Park: Snorkling
  • Everglades: Airboats + Shark Valley Visitor Center
  • Leiebil, Ford Mustang
  • 25-29 °C, døgnet rundt

Everglades

Har vært ganske greit å finne overnatting underveis på turen. Stort sett booket kvelden før eller samme dagen. Denne gangen søkte vi opp stedet samme kvelden. Endte på det sjarmerende, men litt spesielle Motellet, City Hall Bistro & Martini Bar. Hadde tydeligvis et hjemsøkt rom som de antok vi kanskje ville overnatte på siden vi hadde kommet dit… vi droppet det ?. Men maten var god og rommet helt ok, og det er tross alt det viktigste.

Men nok om det. I dag tidlig dro vi direkte til Coopertown Airboats. Har stått mye rart i diverse blader at denne type aktiviteter er på veg ut. Men det tror jeg ikke før jeg går se det. Var jo helt ekstremt med airboats-arrangører. Og propellmotorer som bråket gjennom hele Everglades. Så blir nok lenge til det tar slutt. Men litt synd at det er slik, for de bråker noe helt sinnsykt. Allikevel, med litt blandede følelser, tok vi sjansen, selv om vi med dette kan bli stemplet som miljømotkjempere. Ble egentlig mer motstander av hele greia etter å ha vært i området en halv dag. Men dette er jo tross alt godkjent av mr president Trump vil jeg tro, og da er det vel greit! (?)

Uansett, etter hele formiddagen i Everglades kunne vi telle hele 12 forskjellige alligatorer og en drøss med fugler og skilpadde.

 

Blant annet Manatee (ser ut som en forkortet flodhest), Florida Gar (ålfisk, ål), White Ibis (hvit, langt nebb, Mangroves (trær med lange røtter gjennom vanndybden), Ørn, Wood Stork (tørker fjærene etter å ha vært under vann). Toppet det hele med den indianerlunsj før vi dro derfra.

 

Er nå tilbake på Miami Beach. Siste kvelden før hjemreise.

Florida Keys

Etter 2 + 1/2 dag i Key West var det slutt. Vemodig, men alle visste vi at dette ikke varte. Dyrt var det også. 1475 kr/natt for et lite hostel. Det er stivt. Litt billigere i Key Largo. Drift Hotel til 960 kr/natt, rett ved vannet, og tilnærmet privat brygge…rett og slett en litt annen verden.

Men på vegen dit var vi innom The Moornings Village, stedet fra Netflix-serien Bloodline. Bildene nedenfor taler for seg selv.

Men å få sett området var ikke enkelt når man ikke overnattet der. I resepsjonen var det lite hjelp å få. Så vi kjørte bare selv litt nedenfor, og parkerte så nærme beach’n som vi klarte. Mona fikk heldigvis ikke med seg skiltene som tydelig fortalte «No trespassing». Så da klarte jeg å lure ho med helt ned. Men det tok ikke lang tid før også ho var så varm i trøya at det å gå ut på brygga og legge seg i hengekøya føltes helt normalt. Men vi dro det ikke langt og kom oss bort derfra før noen skulle oppdage at vi var der….trodde vi. Men selvfølgelig, på veg opp igjen til bilen ble vi oppdaget av gartneren og renholderen…og de synes ikke dette var greit. De gav oss følelsen av å ha gjort et innbrudd. Egentlig fortjener de derfor ikke noe positiv omtale, men greit, de skal få for beliggenhet og ekstremt velholdt område. Det så aldeles nydelig ut. Så vil, selv om de oppfører seg noe dårlig mot forbikjørende, anbefalt en natt eller to her… hvis du tar deg råd.

Nest siste post i dag var John Pennekamp Coral Reef State Park for å dykke (snorkle). For 60 dollar (Litt i overkant mye) fikk vi en 2,5 timers tur ut til noen fantastiske korallrev 40 min båttur ut fra kysten.

Avsluttet ellers dagen i Flamingo Visitor Center, ca 1 time inn i Everglades…

…og fikk med oss noen alligator som lekesloss før vi måtte ta helt kvelden.

Nå kun to dager igjen. Tiden går fort ?.

Key West

På søndag hentet vi ut bilen hos Sixt…

Ford Mustang, Sixt, Miami (Foto: Tarjei)

…og endelig kunne høstens roadtrip starte. Mona kunne godt tenkt seg en gul bil, men desverre var alle de gule bilene leid ut. Kan ikke si annet enn at det var svært tungt for oss begge ?. Men slukøret valgte vi å beholde vår bil, og kom oss i vei. Valgte kyststripen fra Miami og sørover. Her var det den ene rikmannsvillaen etter den andre. Kunne godt ha bodd her en dag eller to, men hvem har penger til det?!

Noen timer senere tok vi en lunsjpause i Key Largo, smakte på en Key West Ale hos Snooks’ Bayside før vi, noe forsinket (fant vi ut), kom oss videre…

Snooks’ Bayside, Key Largo, Forida Keys (Foto: Tarjei)

…dermed rakk vi aldri solnedgangen i Key West den dagen, men var like kult å se solnedgangen FØR vi kom frem. Milevise broer som ender opp på «verdens ende» (Key West), og sola bak der igjen som bare forsvant i avgrunnen. Heilt fantastisk. Heilt utruleg.

Vi var selvfølgelig bortom Key West’s mest oppskrytte punkt. USA sitt sørligste punkt på kontinentet. Kø så langt øyet kunne se, bare for å få knipset et bilde av seg selv og «greia». Vi droppet det, men knipset heller et selfi på siden.

Ellers er Key West absolutt et anbefalt reisemål. Sjarmerende hus og gater, samt en fantastisk utsikt over solnedgangen på Mallory Square.

Solnedgang, Key West (Foto: Tarjei)

Seashell Hostel

Miami by day

Når vi ankom hotellet vårt første kvelden var Über-sjåføren litt usikker på om vi hadde havnet på rett sted. Han utbrøt spontant: «It can’t be here. This is a bad neighborhood.» Dagen etter var det lett å se at dette ikke var et sted man surrer rundt på egenhånd seint på natta. Men sjarmerende B&B er det vi har booket oss inn på, så ikke værre enn å bruke litt Über til og fra.

Frokost på The Copper Door B&B (Foto: Tarjei)

Kult var det når vi først nærmet oss South Beach. Masse private boliger ved vannkanten, med privat brygge og egen båt. Ikke mye «åpent for alminnelig ferdsel» her i gården.

Vi rakk også innom Joe’s Stone Crab for en krabbelunsj. Litt overraskende var det at de skrøt av en av deres spesialiteter. Det var nemlig å ha så ferske krabbeklør som mulig ved å ta av en og en fot mens krabben levde. Hmmm…

Og rundt i Miami klarte vi best med bysykler, som har kommet hit også. Ikke like bra som løsningen i Bergen og Oslo, men helt ok. 24$ for 24 timer er allikevel litt stivt.

Fant ut til slutt at vi faktisk la bak oss hele 25 km på sykkel i dag.

Utrolig velkomst

Flyet landet litt før tiden. Veldi bra! Men det var før vi visste at vi skulle bli stående i over 2 timer i passkontrollen. «Welcome to The United States of America» stod det på store bannere. Takke meg til,…FOR en velkomst! Ei av vaktene klarte til og med å si at grunnen til den lange køen var at vi som kom med Norwegian kom for tidlig. 10 min før tidlig. Ja, det pleier å ende med 2 timer kø. Morsom. Så nesten 3 timer etter landing satte vi oss endelig i en Über og kom oss inn til The Copper Door B&B, Downtown Miami.

Über fra Fort Lauderdale til Miami

Men nå har vi sovet ut og klar for en fantastisk dag. Og med utsikten fra vinduet sier vi over og ut inntil videre ?

Utsikt fra soveromsvinduet (Foto: Tarjei)

Oppsummering

Hvilke land
Sør-Afrika, Botswana, Zimbabwe og Zambia

Les mer på Olav sin reiseblogg:

Leiebil: Bushtrackers Africa
Johannesburg (Sør-Afrika)

Leiebil etter kjøring i Chobe Nasjonalpark

Opprigget campingbil (Bushtrackers)

Utleieselskapet av leiebil fortjener definitivt en anbefaling. Bushtrackers Africa (Se Google Maps)  formidlet tydelig informasjon helt fra vi bestilte til vi ankom. Heather, og et par hjelpere, gikk igjennom bilen ved henting. Og bilen var perfekt utstyrt med telt på taket, som var ekstremt enkelt å slå opp, samt kjøkken, kjøleskap og diverse hjelpemidler hvis vi skulle sette oss fast. Når vi fikk noe problemer på grensen til Zambia var Bushtrackers (Heather) rask til å bistå med å sende over oppdaterte dokumenter både på MMS og Whatsapp. Det var kun snakk om minutter. Og på grensen er raske avklaringer viktig.

Bilen vi leide var en ombygd Toyota Hilux 2,4 GD6 (4×4) som viste seg å ta seg ekstremt godt igjennom nasjonalparken (Chobe) i Botswana, uten problem, selv med store og dype vanndammer (ca 1 meter dype, hver 20. meter – totalt kanskje 500 stk). Og bilen gikk lett langs hovedveien. Var ingen problem å holde farten på litt i overkant av fartsgrensen, som stort sett var 120 km/t.

Øknomi: 

ALLE utgifter, 3 personer (inkl fly)

Totalt brukte vi Ca 20 000 kr/pers. For fly, bil, overnatting, underholding og ALT forbruk. Dette er billig. En pakkereise i samme antall dager koster minst 25 000 kr, og det er i et reisefølge med flere andre, der planen er fastsatt fra dag en.

  • Inngang til Chobe: 110 kr/dag per pers
  • Campsite utenfor park: Ca 100 kr/natt per pers
  • Campsite inne i park: Ca 30-50 dollar/natt per pers
  • Dyre grenser:
    • Grensepassering til Zimbabwe: 300 kr/pers + 100 dollar for bil (skulle vært halvparten)
    • Grense Zambia, bil: Ca 50 doller
    • Grense Zambia, pers: Ca 50 dollar
  • Strikkhopp Victoria Falls: 1250 kr/pers
  • Video fra strikkhoppet: 415 kr/pers
  • Forbruk diesel: 3 000 kr
  • Totalt leiebil: 11 706 kr
    • Leiepris: 9 768 kr
    • Rep steinsprut + bulk på tak: 1 950 kr

Overnatting

Skal jeg dra frem steder som bør være sikre overnattinger bør det være:

  1. Paradise Campsite, Savuti, Chobe, Botswana
  2. Jollyboys Backpackers, Livingstone, Zambia

Resetider / reisevei

Antall km reisevei pr dag

Totalt reise (eks fly):
– Tid: 55 timer (inkl kjøring i nasjonalparken)
– Avstand: 3190 km

Land

De mest imøtekommende personene på turen møtte vi i Botswana. Botswana fremstod som et I-land med et mer primitivt preg. Alle var veldig imøtekommende og hyggelige. Ingen unntak. Og du følte deg trygg overalt. Eneste grunnen til å ikke kjøre om kvelden var fare for hull i veien og dyr. Ikke ran eller folk med andre skumle hensikter.  Landet er ganske flatt. Hovedveiene er veldig bra. Sideveiene er langt værre. Men helt ok med den bilen vi kjørte. Annerledes var det å komme til Zimbabwe. Her bar det preg av at den nylig avgåtte presidenten har hatt litt for lang fartstid. Mye korrupsjon og lite skrupler for å lure turister. På grensen måtte vi betale 50 dollar ekstra for å komme inn i landet. Du visste du ble lurt. Men kunne ikke gjøre noe mot det. Alle grensevakter var med på scam’n. Videre kom vi til Zambia. Et noe billligere land enn Zimbabwe. Og definitivt mer hyggelig. Men her jobbet de tregt. Spesielt på grensen. Her tok det lang tid, og fremstod ganske kaotisk, både ut og inn av Zambia. I motsetning tok det bare noen minutter å dra inn/ut av både Botswana og Sør-Afrika.

 

Deseption Valley utgikk…

…og inn kom Dqae Qare Campsite i stede. Hvorfor? Værsjekk mens vi var i Maun og kontinuerlig øs pøs regn. Bare på besøket hos skogvokterne i Maun gav oss indikasjoner på at regnet som høljet ned ødela våre muligheter. Et løp fra bilen og inn til kontoret, på 20 meter, gjorde oss gjennomvåte. Som du ser nedenfor venter vi på finværet. Skogvokterne gav det en liten sjanse. Ringte til de som var i parken. Meldingen var at masse biler som satt seg fast, og det var fullstendig kaos. Dagen før hadde det vært fint å kjøre inn. Uflaks.

Venter på finværet i Maun

Som sagt, det var bare å gi opp. Vi fant derfor Dqae Qare Campsite, nær Ghanzi, som et solrikt alternativ. Eneste stedet i Botswana det ikke regnet. Gode anmeldelser hadde det også fått.

På veg dit ble vi stoppet på grensen mellom det nordlige og sørlige distriktet.  Makan til grensevakt skal man lete lenge etter. Greit nok, de måtte se igjennom bilen for å se hva vi hadde med oss. Litt kjøtt vi hadde kjøpt i butikken i Maun…IKKE GREIT. Men til vår overraskelse mente gubben at vi ikke skulle kaste maten. Nei, aldeles ikke! Vi fikk faktisk ikke lov til å kaste maten. Her var det bare å finne frem primus å steikepanne. Beskjeden var: «Steik maten nå, så kan du ta det med videre». Og det ble sagt på en svært hyggelig måte, så ikke noe kritikk her. Men litt satt ut ble vi da han kom med kokketips. Han ville brukt olje. Smør er ikke vanlig her nede. Og når vi steiket runde nr 2 sa han tydlig fra at vi måtte huske smør i panna. hehe… ikke en helt vanlig grensevakt dette altså.

Tvangssteking på grensen pga bakteriefare

Og endelig kom vi frem til sol i Dqae Qare.

Ballspill på campen

Jaktkunsten til de innfødte

Her var det basseng (som viste seg å være en tragisk affære da ingen hadde satt i gang pumpa i bassenget), Masse parasitter. Ikke fulltreffer. Vi ble vaktmestere. Startet pumpa. Fikk på sikringen. Startet rensingen.  Uten noe videre bidrag fra eierne. Litt skuffende engasjement der.

Men derimot bushwalk og vandrehistorier rundt bålet var faktisk litt artig, selv om de nok hadde lavsesong, og ikke hadde helt bemanningen til å ta oss i mot for slik oppdrag.

Og kvelden og natta viste seg fra en fantastisk side.

Dqae Qare Campsite, fullmoon, night

I Kanye stoppet vi på en bilvask og opplevde verdens lykkligste familie. De synes det var veldig kult at vi stoppet nettopp der. Og tvang oss til å ta et «familiebilde». Det var så hyggelig at vi var ikke vanselig å be.

Car Wash, familiefoto, Kanye

 

Ellers gikk tilbakeleveringen av bilen i Johannesburg greit, og vi dro rett til Johannesburg sin Fox St, og Curiocity Joburg. Fox St er en av få gater i Johannesburg som har døgnvakt, og er å ansee som ganske trygg.

Curiocity Joburg

Lokal mat/middag. Foten til et klovdør og innvoller. Velbekomme.

Chobe National Park

Fra Zambia gikk turen videre til Chobe National Park (helt nord). Vi rakk akkurat en «Game watch» på kvelden før mørket slo inn. Noen sa at tidligere på dagen hadde en Impala blitt tatt av en løve. Og området var rett i nærhet. Vanligvis pleide løvene å komme tilbake senere å hente byttet. Men denne dagen viste den seg dessverre ikke. Men det var aper, sinte elefanter, impalaer, gnu, flodhester, water buck, banded mongoos, sebraer, sjiraffer, Bøffler, Kudu, Sabel, ørn, gribber, bavianer, springbukk, skilpadde, Jacana (Big-Foot Bird), Long-Tailed Paradise Whydah, Vervet Monkey (Blue balls), Dung Beetle ++. I hopetall.

Fornøyde dro vi, etter mørkets frembrudd, til Thebe River Camp i Kasane for en rask natt søvn før vi, 5 om morran dagen etter, stod opp for å rekke gaten til Chobe National Park (Nordre del) kl 6 for ny «game watch». Ikke like mange som kvelden før, og vi bestemte oss raskt for å dra videre langs elva Cuando, som skiller Namibia og Botswana. Egentlig var planen å dra innom Namibia, men med litt få kalenderdager igjen bestemte vi oss for å dra direkte med til Savuti og Savuti Rest Camp. Ikke veldig langt å kjøre, men av en eller annen grunn mente Google det skulle ta 5-6 timer. Det viste seg å være helt rett. Ikke spesielt fin vei. Men frem kom vi.

Og endelig, rett før campen, møtte vi en roadblock på 3 løver. Det som Lonely Planet mente var garantert å få sett i Chobe. Litt underholdende var det når vi kom til Savuti og vakta ikke hadde sett løve på 2 uker. Det i seg selv var ikke morsomt. Det som derimot var morsomt var at når vi senere skulle ut å kveldens Game Watch var campen helt tom for ansatte. Ingen vakter, ingen i kiosken, ingen ved inngangen… og hvor var de? Jo, de hadde tatt seg en kjøretur for å se månedenes høydepunkt. Nemlig løver i Chobe. He he. Det kjørte de ansatte i parken rundt, mer ivrig enn noen annen turist, for å se løver. Og sjelden har jeg sett så mye glede bak på en safaribil. Synd vi ikke fikk tatt bilde, for det var litt av et syn. Så at vi, i det hele tatt, så løver her, var definitivt ingen selvfølge. Shame on Lonely Planet! Men det at vi hadde sett løver gjorde at vi kunne senke skuldrene litt og nyte resten av det Chobe har å by på.

Tilbake i leiren var det, på kvelden, én viktig regel. Hold deg nær bilen og bålet. Ikke gå til dusj/toalettene. Kjør bil. For her var det ingen gjerder mellom oss, løver og leoparder.

Nok om dyr og nasjonalpark. Utover kvelden ble det et helt annet fokus. Jeg ble kvalm, begynte å kjaldsvette og benet hovnet opp. Matlysten forsvant. Det var som å ha tråkket over. Halve foten ble blå/rød, og jeg klarte ikke lenger å få på foten. Olav og Harald spøkte med at eneste løsningen kanskje var å kappe den av. Da kunne vi, i det minste, ha nok til litt grillmat dagen etter også. Men på dette tidspunktet trodde jeg nesten litt på at dette kanskje ville bli siste utvei.

For værre skulle det bli. I løpet av natte ble jeg pillemisbruker. 2 Paracet kl 01. Måtte hinke ut av teltet, med hodelykta på maks, lysende rundt etter løver, for å komme til sekken og nødpakka. 4 timer senere måtte jeg gjøre det samme på nytt. Følte jeg lekte med livet. Å miste benet nå hadde bare vært en bagatell. Her stod det om livet. Løvene lå sikkert i gresset, klar for morgenens første måltid. Heldigvis overlevde jeg denne natta. Men Game Watchingen som startet 06 neste morgen var en tåkeheim i min verden. Lå i baksetet og prøvde å holde meg fast til livet 🙂 . Mye til selskap var jeg i hvert fall ikke. Men Olav og Harald lot meg være litt i fred, og formen tok seg noe opp utover morgenkvisten. Ryktene (noen vi snakket med dagen etter) sa vi kunne vært vitner til at en løve hadde tatt en impala på et tidspunkt. Vi så det var en del bevegelse på en slette. Men gav opp etter 5 min. Hadde vi stått litt lenger hadde vi også sett det. Æsj. Men for meg var det det samme for min del.

vi tok samme morgen frokost/lunsj midt mellom løvene. I Lonely Planet var det merket som lunsjsite. Men midt i busjen var det, og Harald og Olav kikket skremt rundt seg mens de lagt mat.

Selv om formen var dårlig var det vanskelig å ikke la seg underholde å kjøreturen tilbake. I perioder trodde jeg bilen hadde møtt sin siste tur. For vi kjørte sikkert igjennom 500 dype vanndammer på opp mot en meter dype. Harald kjørte og koste seg sikkert maks. Utrolig nok kom vi ut av parken uten å ødelegge bilen eller sette oss fast en eneste gang. Bortsett fra at bilen ikke så ut. Så ved ankomst på The Bridge Backpacker i Maun var det bare å vaske bilen.

Men foten var nesten like vond. Så dagen etter fikk vi tak i antibiotika og cortison. Og farmasøyten mente det var et edderkoppbitt. Ikke et kritisk ett, men tydelig et bakteriinfeksjon. Hadde nok gått over etter noen uker, men godt å få det bort.

Victoria Falls

Takker for alle kommentarer som legges igjen! Relativt god respons også. ? Det skal dere ha!

Vic’ Falls fremstod enorm etter en lang periode med mye regn. I perioder er det nesten ingenting vann som renner over kanten. På denne tiden er det stikk motsatt. Vi visste jo det. Men sett i etterkant var vi allikevel ikke helt forberedt på de enorme vannmassene som også finner veien opp igjen. Jeg tuller ikke når jeg sier at det høljregna oppover. I perioder styrtregnet det kun pga kreftene fra fossen 100 meter nedenfor. Over oss var det solskinn og ellers ingenting som antydet dette voldsomme regnværet.

Men, som du kanskje ser var vil ikke kledd for dere. Sko, klær og skulderveske var ikke den perfekte kombinasjonen med vannmengdene som møtte oss. Og vi ble gjennomvåte. Harald sin mobil tok kvelden og våknet ikke igjen før dagen etter. Men noen steder var det relativt tørt, og Vic’ Falls åpenbaret seg fra sin beste siden.

Så for å oppleve kreftene er dette tiden å dra hit. For å sett hele kløfta samtidig bør man dra når det er mindre vannføring.

Men vil påstå at det var finest fra Zambisk side når vannføringen var så stor.

Ellers besøkte vi Victoria Falls Hotel på kvelden og tok strikkhopp fra brua mellom Zambia og Zimbabwe.

Men livet er fint i det ene øyeblikket, men dette snur fort. Vi så det var lite trafikk ved grensen til Zambia. Så tenkte derfor at turen over skulle gå raskt og smertefritt. Så feil kan man ta. Etter flere timer i grensekontrollen gav vi nesten opp. Makan til papirmølle.

Og det samme måte fylles ut flere ganger. Et sted for å tolle inn bilen. Ett sted for for å betale forsikring. Ett sted for å betale veiavgift. Ett sted for å betale offentlige avgifter for å være i landet. Siste betalingsposten var mest fasinerende. Et gammelt ektepar bak en vaktbu som samlet inn penger for kulturell utvikling i landet (noe sånt). Men til slutt var vi igjennom og vi fikk booket oss inn på Jollyboys Backpackers, i Livingston, før mørket la seg. Anbefaler stedet forresten. Meget behagelig sted for backpackere. Noe helt annet enn Victoria Falls Rest Camp, som, i våre øyne, ikke var et like sosialt sted.

Akkurat nå sitter jeg å slapper av på The Royal Livingstone Hotel.

Her venter jeg på Harald og Olav som er ute i Angels’s Pool. Devils Pool er ikke åpent pga enorme vannmengder. Jeg stod over dette. Var redd for å ramle utenfor kanten ?

Drar snart videre til Botswana og Chobe Nasjonalpark.

Khama Rhino, Elephant Sands og Zimbabwe

Etter bedøvelse av en Sable og en Eland, i Matamba bush, gikk neste 5 timer til kjøring til Khama Rhino. I Khama Rhino Sanctuary, der de har jobbet hardt for å få opp neshornstammen, er det ca 35 hvite neshorn og ca 4 svarte nesehorn. Innenfor et relativt begrenset område. Egentlig var dette bare et mellomstopp, så ingen store forhåpninger. Vi spiste en bedre middag, sent på kvelden, og tenkte det var det. Takk, Olav, for meget god middag, selv med litt begredelig kjøtt.

Neste dag, etter 3 timer rundt i parken, gav vi egentlig opp og tok derfor en liten lunsjpause.

Men en lunsj var nok, og gav oss nytt håp. Derfor tok vi en siste runde i parken. Og da fant vi endelig en flokk med hvite neshorn. Har lagt til et bilde under her.

Og da dro vi videre til Elephant Sands. Regntid gir oss noen utfordringer her nede. Lite regn totalt sett, faktisk, men dyrene finner vann andre steder, og det er nok til at når vi ankom Elephant Sands var beskjeden at det ikke var noen elefanter der. Fantastisk! Men vi fikk besøk av en African Wild Dog. En sjelden sak som egentlig ikke hører hjemme her. I ekstase vekket vi Harald, men eneste han gryntet var, «hæ, seriøst, er det en hund utenfor. Hva er spennende med det?!». Makan til engasjement skal du lete lenge etter!

Men noen elefanter så vi da…

Grensen fra Botswana til Zimbabwe var jo en meget interessant affære. En mr scam «hjalp» oss med papirene. Ikkje fordi vi ønsker det, men fordi han var en del av et fantastisk økosystem der grensevakter og løpegutter jobber side i side. Tilbudet var definitivt ikke et frivillig tilbud. Snakk om å bli lurt på grensen. 800 kr for 3 pers og 800 kr for bil. Dobbelt av vanlig. Takk vakter og politi i Zimbabwe! Takk for en varm velkomst! Og velkommen til Norge skal dere være. Da skal dere få lov til å betale dobbelt for alt!

Nå er vi på Victoria Falls Rest Camp og spiser Impala, Villsvin og Krokodille. Nam. Rusler vel bort til Victoria Fall i morgen. Litt mer folk her. Og fin underholdning fra lokalbefolkningen. Som dere ser må Harald betale det vi skylder fra grensepasseringen med å opptre her.

Matamba Bush Campsite

Olav dukket til slutt opp, etter å måtte henge en dag alene i Amsterdam. Ironisk nok ble også dette flyet forsinket. Hvorfor? Jo, måtte vente på 3 passasjerer. I nesten 3 timer. Og vårt fly kunne ikke vente 5 minutter engang, et halvt døgn tidligere, når Olav selv var forsinket. Småmorsomt.

Men ca kl 14, den 15.feb, hadde vi fått plukket opp både bil, óg Olav, og var endelig på veg ut av Johannesburg. Etter tips fra Bushtracker Africa ble derfor neste stopp Matamba Bush Campsite, ikke alt for langt unna. «Et sted på vegen» som skulle ende med å imponere neste dag.

Middagen ble kjøpt inn på en lokal Spar-butikk og servert over bålet noen timer senere. Oss alene ute blant dyrene i Afrika. Olav stod for maten. Jeg og Harald for å få opp teltet. Makan til effektivitet skal du lete lenge etter 🙂

Fredag 16.feb: Klokka er bare seks om morran. Vi kvekker til. Plutselig står farmen-eieren utenfor teltet. Vi blir bedt med på jakt. En veterinær skal, ved hjelp av helikopter, skyte bedøvelsespil på to dyr i løpet av de første morgentimene, og behandle de for skader de har pådratt seg. Og selvfølgelig, vi blir med. Noe vi aldri angret på. Vi, i full gass med bil, etter helikopteret. Og Helikopteret svevende bare noen meter over tretoppene.

Og tre timer senere var det gjort. Godt jobba.

Og for å sette ressursene de brukte denne dagen litt i perspektiv. Bare helikopteret kostet, disse timene, ca 13 000 kr. Og alt sammen kun for å hjelpe noen ville dyr. Fasinerende.

Khama Rhino Sanctuary neste.

Caprivi Strip / Kalahariørken

Nå nærmer neste tur seg. I 2018 går turen muligens til Caprivi Strip (Namibia, Botswana og kanskje Zimbabwe, Zambia og Angola). Hvis været holder. Blir det mye regn bør Kalahariørken være et trygt alternativ.  Turen er planlagt med en egen safaribil. Turen starter og slutter i Johannesburg, Sør-Afrika.


Imagine driving through the sandy bush and the rugged mountainous landscapes scattered throughout Southern Africa. Imagine the harmony of nature and wildlife, the roar of lions and the crackling campfire under clear starry skies. The thick African bush an experience of where civilisation began. Mother Nature only showcasing to the few who have travelled from afar to view this part of the world in all its glory and beauty.

Each vehicle specifically modified to endure the challenges of the Southern African terrain and equipped to disappear off the grid for as long as you desire. Away from civilisation, all you know and left wanting more. 4×4 off-roading is what we do. BUSHTRACKERS can take you there.

(http://www.bushtrackers.co.za/)


Foreløpig reiserute

Reiselinker:

Flyrute t/r

Ankomst Johannesburg: 14.02.2018 kl 22:05
- Avreise Oslo Sandefjord: 06:30 - 08:15
- Avreise Amsterdam: 10:15 - 22:05
Avreise Johannesburg: 27.02.2018 kl 23:59
- Avreise Johannesburg: 23:59 - 10:15
- Avreise Amsterdam: 12:25 - 14:00 (28/2-18)

(13 hele dager i Afrika / 15 dager på reise)

 

Reisetid fra Johannesburg til Caprivi Strip

Alternative reiseruter mellom Johannesburg og Victoria Falls (Caprivi Strip)

.

Oppsummering, Karibia

Reiserute og steder besøkt:

Fotogalleri: galleri.tarjei.net

Høydepunkt:

  • Centro Havanna: Småbutikkene, bodene og lokale livet
  • Old Havanna: Fine og sjarmerende gater, flotte bygninger og koselige restauranter
  • Bilene i Cuba: 75 % av alle bilene i Havanna var gamle amerikanere fra 50- og 60-tallet
  • Sigargården i Vinãles: Ekte produksjon av sigarer
  • Isla Saona: Paradis på jord. Fantastiske strender og kjennskap til lokalbefolkningen
  • Gamlebyen i Santo Domingo
  • Rappelering ned 40 meter høye klipper i Jarabacoa
  • 27 Waterfalls: Som å hoppe rundt i et paradis med fossefall
  • Hvalsafari i Samanã
  • Old San Juan: Takrestauranter, flotte gater og et området rundt festningen som tar pusten din

 

Las Terrenas, Samana og San Juan

Samana

Halvøya Samana har ganske høy bompengeavgift for å kjøre inn dit, noe som gjør at halvøya ikke er belastet med alt for mye turister, men gjør også at halvøya inneholder flere rike utledninger som har kjøpt tomter, og noen områder minner litt om hyttefelt i fjellheimen i Norge. Kanskje litt synd mtp at de kaprer en del av de fine strandlinjene i landet.

Coson Bay

Utenfor Las Terrenas ligger Coson Bay, og ligger i starten av halvøya Samana. Et av stendene i Den Dominikanske Republikk der man kan spotte hvaler. Og i tillegg er strendene like fantastiske her som mange andre steder i den Dominikanske Republikk. Vi overnattet 2 netter på Coson Bay Residence, leid via Airbnb. Faktisk en del av hotelområde, og dermed både basseng og service langt over hva vi forventet. I utgangspunktet litt avsides fra omverdenen, men ikke langt unna ligger sentrum Las Terrenas.

Las Terrenas

Las Terrenas er byen/tettstedet rett ved Coson Bay. Restauranter og hoteller nede ved stranden.  Anbefales å ta en tur innom hvis du er på disse kanter. Og ikke dyrt er det å ta motorsykkeltaxi hjem igjen etter en lang dag.

Samana og haisafari

Det store høydepunktet for meg, Olav og Harald, var Hvalsafarien vi skulle på i nærheten av Samanã.  I hvert fall for meg og Olav. Tror Harald hadde lyst til å utnytte de siste dagene i sola, så han var litt mer usikker. Men synes resultatet var såpass bra at det var verdt det!

Hval
Hvalsafari utenfor Samana (Foto: Tarjei)

Olav, Harald og Tarjei
Hvalsafari (Foto: Tarjei)

Las Terrenas til Las Americas, Santo Domingo

Tidlig 11.februar hadde vi planlagt å kjøre de 3 timene fra Las Terrenas til flyplassen ved Santo Domingo. Vi hadde brukt opp alle pengene (nesten) for å unngå å ha lokale penger igjen når vi skulle forlate landet. Eneste vi skulle gjøre var å betale oss igjennom noen bommer og levere bilen før flyavgang. Plankekjøring. Men, til vår store overraskelse, har Dominikansk politi INGEN fartskontroller andre steder enn ca 5-10 mil utenfor sentrum av Santo Domingo. Ja, folk kjører gjennom tettbegygde strøk som GALE! Så vi ante fred og ingen fare når vi nærmet oss Santo Domingo. Lå godt over fartsgresen (110 km/time i 80 sonen). Veien var jo finere enn motorveien i Norge. Trodde 80 km/t var en vits. Og alle kjørte jo forbi oss om vi lå under. Så vi tok sjansen.

På vegen (dette var vegen litt lenger nord, så veien var mye finere mot Santo Domingo) Foto: Tarjei

Men DER stod han. Politimester Santo Domingo. «Hah…her skal dere ikke komme unna»…tenkte han… «dumme turister skal vi ta!»…og så ble det. 400 kr fattigere kjørte vi videre. Og nå med laver hastighet. Ingen stopper vel en bil i 85-90 km/t i 80-sonen tenkte vi…men rett rundt 3. sving stod motorsykkelpolitiet og gjorde en ny måling. Og nå var vi raka fant. Skal han virkelig lage problemer for hastighet såvidt over fartsgrensen?! Joda, han hadde snakket med forrige politimann han…og vi kunne jo ikke akkurat protestere…det hadde jo gått litt for fort… Og denne gangen var han klar med Google Translate…»dere kommer ikke ut av landet nå». Seriøst…vi var uten penger…skulle vi virkelig ende våre dager i Den Dominikanske Republikk? Nei, takke meg til…dette var ikke bra! Etter 10-15 min, der politimannen surret rundt bilen, skjønte vi at håpet var ute….vi måtte ta tapet med fatning…

…og der satt vi…vi skulle i fengsel. Men vent, Ida, du har ikke tilfeldigvis noen Euro igjen? Jo, jeg har 40…nei, 60 Euro her… Åj…vi var reddet. 40 Euro fattigere, og vi var på veg videre. Puh.

San Juan

Über

Faktisk første møte med Über jeg har hatt. Her i Puerto Rico. Vurderte det i Dominikanske Republikk, men var vanskelig siden man trenger å være koblet til nett. I Puerto Rico er det billigere da det er en stat i USA.  Über må være verdens gavepakke til turister på nytt sted. Har ALDRI opplevd enklere måte å ta taxi på et sted enn ved hjelp av Über. Avtalt pris før tur, fine biler og ekstremt hyggelige sjåfører. Man forstår hvor mye det har å si å kunne gi sjåfører tilbakemelding. Mens de tradisjonelle taxisjåførene kunne kjøre på full musikk, tute og kjøre som noen tullinger, var Übersjåførene rolige, behagelig og en fryd å sitte på med. Og du slapp å prute eller bli lurt til å betale for mye.

Håper virkelig taxibransjen klarer å utnytte Über i stede for å gå i mot det. Mer forutsigbar hverdag for alle parter får man ikke. Må bare reguleres slik at også disse sjåførene må betale skatt, slik vanlige taxisjåfører må.

Old San Juan / Byen

Olav
Olav leker i fontenen i Old San Juan, Puerto Rico (Foto. Tarjei)

Området ved festningen som, av noen, blir omtalt som slummen i Old San Juan (Foto: Tarjei)

Kiregård Old San Juan
Kirkegården og festningen, Old San Juan (Foto: Tarjei)

Old San Juan / Festningen og parken

Festningen, Old San Juan
Parken og festningen i Old San Juan, Puerto Rico (Foto: Tarjei)

Andalucia Guest House / Harald i stampen

I San Juan overnattet vi på Andalucia Guest House, anbefalt i Lonely Planet. Relativt sentralt, og nær stranda. Siden vi kun skulle være 2 dager i Puerto Rico var dette et godt valg. Hyggelig ansatte og fint innredet. Siden vi skulle ta flyet mot Norge 21:10 på kvelden og spurte Andalucia Guest House, fint, om vi kunne lagre bagasjen der og få en nøkkel slik at vi kunne gå inn og ut der i løpet av ettermiddagen. Det skulle ikke være noe problem…men da visste vi ikke hva Harald kom til å finne på utover ettermiddagen.

Badestamp, Andalucia Guest House
Harald i badestampe hos Andalucia Guest House (Foto: Tarjei)

Mens jeg og Olav gikk rundt i Old San Juan viste det seg at Harald hadde kjøpt inn noen flasker med Corona, hoppet opp i badestampen og knust en flaske. Først når jeg og Olav kom tilbake sa de ansatte i fra. Tror faktisk sjefen sjøl var en av de. Men de henvendte seg ikke til Harald. Neida, de kom til meg og Olav. Plutselig ble vi dratt inn i gjørma Harald hadde stelt i stand. Takk og lov at de også, til slutt, sa i fra til han også… 🙂 Greit nok, vi pakket sakene og stakk til nærmeste iskiosk og hang der til taxien kom.

Men ikke nok med det, i sikkerhetskontrollen tok Harald nøkkelen til Andalucia Guest house opp av lomma…ja, de hadde tidligere på dagen sagt at de hadde så få nøkler, så det var viktig å få de igjen…så greit nok, vi var veldig fornøyd med Andalucia, men tviler på at de var like fornøyd med oss.

 

San Juan – Oslo / Flyreisen hjem

Når vi trodde vi var over ubehagelige overraskelser på turen (les: Harald i badestampen) var over kom en ny overraskelse. Spesielt Olav og Marianne ble rammet. De hadde de to plassene nærmest nødutgangen, OG også toalettet. Norwegian hadde vel hatt et lite, hendig, uhell på turen over. For ved toalettdøra så man tydelig at dassen hadde tatt veien ut på gulvet. Og siden det ikke var ledige seter andre steder på flyet endte det med at Marianne og Olav ble sittende i en relativt stram urinlukt hele turen over til Norge. Nå skal det sies at man vender seg til slik lukt, så satser på at den gradvis forsvant fra luktesansene deres 🙂

Oslo, Norge

Norge
Vinter i Norge: Nordre Åsen Borrettslag, Oslo (Foto: Tarjei)

Ingen overraskelse at det var snø tilbake i Norge. Endelig tilbake til hverdagen og jobb…(!)

 

Kite Beach og 27 Waterfalls

Dagen startet litt tregt etter en sein kveld i går. Men med egen leilighet har vi selv laget skikkelig god middag i går kveld og frokost i dag tidlig på Kite Beach

Leilighet Kite Beach
Middag i leiligheten på Kite Beach (Foto: Tarjei)

I dag gikk turen til 27 Waterfalls i Damajagua (https://goo.gl/maps/vcmJRecxyKQ2). Et virkelig paradis på jord. Med pakketur koster turen 90 dollar. Med egen bil kom vi helt til porten og betalte kun 8 dollar. Har mao begynt å spare inn igjen leiebilen. 400 dollar (3 300 kr) bare der.

27 Waterfalls hopp
Hopp: en av flere vannkulper og vannfall (Foto: Tarjei)

27 Waterfalls
Olav kaster seg utenfor vannfallet ved «27 Waterfalls» (Foto: Guiden)

På vegen hjem skulle vi ta en liten avstikker til Monkey Jungle. Så skiltet på veg til vannfallene. Dette ble Ida sin drøm igjennom dagen. Endelig skulle vi få se aper, selv i Dominikanske Republikk. Litt bom ble det, for vi havnet timesvis uti skauen. Overraskende nok skjulte det seg et ganske så velgjort sted, og vi fikk igjen for innsatsen 🙂

 

 

Cabarete og Jarabacoa

Vi leide bil på fredag.  Endte opp med 35 % høyere pris enn på nettet, selv om «tax and fee» var inkludert. Makan! DOLLAR Car Rental mente ansvarsforsikring, road assistent, henteavgift, osv ikke var inkludert. Latterlig. Men vi stod der nå og bare måtte ta den. Så da ble det $470 i stede for $350. Skal minne meg på at Dollar skal få dårlig rating på alle nettsider jeg finner fremover. Det er nå sikkert. Men bilen er fin, så overlever dette.

Leiebil (Foto: Tarjei)

Kom i går, søndag, til Jarabacoa. Jeg, Olav og Harald skal rappelere ned fjell og fosser. Blir kult. Ida og Marianne er igjen i Cabarete og koser seg ved bassengkanten. Møter de igjen i morra, tirsdag.

Velero Beach Resort, Cabarete (Foto: Tarjei)

Dag 1: Her i Jarabacoa var det Carneval i går, og stor fest i gatene

Karneval (Foto: Tarjei)

Karneval i Jarabacoa (Foto: Tarjei)

Dag 2: Byen Jarabacoa er en fjellandsby og er utgangspunkt for mange aktiviteter. Så fjellrappelering ned fossefall har vært en av aktivitetene vi har gjort. For 50 dollar hadde jeg, Olav og Harald 2 instruktører/guider for oss selv, og inkludert frokost og lunsj. Knalltur. Men av alle steder å skade seg klarte jeg å gå skikkelig på trynet nede på fast grunn. Rimelig ubrukelig. Men gikk ellers helt eksemplarisk. Litt synd vi ikke kunne ha med kamera, for det var litt Indiana Jones takter over utflukten og naturen.

Foss og utsikt
Fossen Salto jimenoa 1 og utsikt fra Aroma de la Montaña, Jarabacoa (Foto: Tarjei)

Santo Domingo

Vi overnattet på Hostal Tierra Plana i Santo Domingo. Veldig sjarmerende gate i gamlebyen (Centro Santo Domingo).

Selve byen er veldig sjarmerende, hyggelig og overraskende rein. Anbefales på det sterkeste å ta noen dager der.

Centro Santo Domingo
Centro Santo Domingo (Foto: Tarjei)

Men man skal ha respekt for sikkerheten. Gå aleine gatelangs på kvelden kan være utrygt.